Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fiksjonens fiskeskinn

En ny lysende diktsamling av Danmarks store poet.

BOK: Fisken på forsida av Henrik Nordbrandts nye diktsamling ligner en gulgrønn bit av en sjøplante, formet som en havhest, lysende mot en dypvannsmørk bunn. Denne diktsamlingen kretser om hva som er virkelig, og man kunne spørre: Er det en fisk vi ser? Er det en fisk vi tror vi ser? Og hva er egentlig forskjellen?

Henrik Nordbrandt har et liknende forhold til ordene. Hans dikt kretser om hvor virkeligheten begynner og hvor den slutter. Den begynner når vi setter ord på fenomenene, først da kan de gripes, gjennomlyses, omfattes med tro eller tvil. «Jeg» er «meg» fordi jeg hevder at det er slik. På den måten oppstår identitet, og den jeg-diktende poeten Nordbrandt blir virkelig gjennom sine dikt. Som det heter i «På bredden av en tør bæk»:

Det er for sent på året til at være ude

men jeg sidder ude

i tusmørket, på bredden av en bæk.

Jeg er også for gammel til at være

mig

men jeg er mig

fordi jeg siger det, jeg siger.

På bunden af bækken rasler de tørre

blade.

Oven over tusmørket

er himmelen rød som en

papegøjes bryst.

Det er en rytme av aftenharmoni i dette diktet, som et vrengespeil av innholdets grublende uro. Dikteren sitter ute i mørket, tiden strømmer forbi ham i form av rennende vann. Han tviler på sin egen eksistens, men manifesterer den gjennom sin evne til å forme ord.

Ordene utfører det umulige; nemlig å få tørre blader til å rasle under vann og en natthimmel til å bli flammende rød, som brystet til en snakkende fugl. Dikteren tror på ordenes mirakuløse og helbredende kraft. Ikke på stort annet:

Men jeg siger: Der er ingen Gud

uden for

ordet Gud, og jeg ville ønske

Jesus havde holdt sig til ordet.

Hans mirakler finder jeg lidt

smagløse.

Jeg tror, jeg kunne have troet

havde det ikke været for dem.

Blant mye annet er Nordbrandt humorist. Han leker også med diktformen. Her er flere meta-sonetter, om man kunne kalle dem det, som tilsynelatende fleiper med sonettens strenge krav til metrikk. Men her er også en formfullendt sonette, «Hotel». Den virutuose dikteren snubler med vilje, som en klovn som plutselig utfører et imponerende balansenummer.

Den gjennomgående stemningen i samlingen er melankolsk, nesten dødslengtende. Men utført i dikt som lyser av vilje til å overvinne døden med en redningsbøye av ord. For eksempel følgende, perfekte haiku-dikt; som et middel mot fristelsen til å synes synd på deg selv:

Selvmedlidenhed:

Bløddyr med tigerkløer

dybt i sit hjerte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media