- Film er verst på kino

Vårt hjemlige filmmiljø er nylig blitt fralurt 20 millioner kroner, som de hadde et lønnlig håp om at kunne brukes til å lage film for i neste sesong. Et beskjedent beløp, tatt i betraktning at det er relativt langt fram til vi har nådd metningspunktet for filmproduksjon i dette landet - for å si det forsiktig.

  • Det er ingenting som er overraskende i dette. Det er ingenting som er overraskende i at en regjering av den beskaffenhet vi har nå, tar brødet ut av munnen på en håndfull mennesker som i sin naivitet søker å overleve innenfor rammen av et så snevert kulturuttrykk som film er - iallfall i norsk sammenheng. At man overraskes over at et departement opplever filmarbeid som en overflødig geskjeft, er antakelig det mest overraskende.

Det segment av befolkningen som til enhver tid har skutt først og spurt etterpå når det har møtt genuin skapervilje, urbant uttrykksbehov og internasjonal orienteringsevne - det befolker nå regjeringskontorene. Det er provinsialismens bordsetning nå, og da er man ikke synderlig plaget av det utvidede kulturbegrep, i motsetning til i andre land, hvor man av og til støter på det sjarmerende faktum at kulturministrene har greie på kultur. Når poteten og kirkeklokken spiller duett, får man ta til takke med almisser og enkel kokekunst, gå i indre eksil og håpe på tider etter disse.

  • Hva representerer 20 millioner som man så uendelig smålig nå snapper foran nesen på en lutfattig filmbransje? Kan man sammenlikne det med noe? Å, ja. Det er fjorten desimeter veidekke, det er tjue sekunders oljeboring, det er understellet på en jetjager, det er riving av to verneverdige bygg. Haken er at slike nokså kommensurable størrelser har liten effekt, for dette kan man enes om over kirkekaffen: Kultur er den ultimate luksus - som befolkningen neppe trenger. Så iler Arbeiderpartiet bejaende til for å unngå usynliggjørelse, og fremskrittspartistene får tilbake hvilepulsen.

For det er det som er så ulidelig med denne beksømbestøvlede regjeringen; den angstridde kulturfiendtligheten er et uskyldig forvarsel om en langt større svulst som det tar tid å diagnostisere. Men man kan vel si det slik at da Berlinmuren falt, kjøpte vi den til spottpris og bygde den opp igjen på vår måte.

  • Det blir bedyret at pengene skal utbetales en annen gang, men det er nå filmens håndverksmessige kors, at uten kontinuitet overlever den ikke. Uansett habilitetsgrad for aktører, regissører og teknisk personale - om avstanden mellom arbeidsoppgavene blir for stor, må alle begynne på nytt. Og hver vellykket film hviler på liket av ti mislykte. Slik er filmuttrykkets natur - det er lite rom for ensomme helter. En filmproduksjon er en plimsoller i høy sjø - alle avdelinger må overgå seg selv. Ryker et ledd, synker filmen. Slik er det overalt. I europeiske land det dessverre blir stadig mer unaturlig å sammenlikne seg med, lages hundre filmer årlig - kanskje to klapper til kai.
  • Å forklare dette for ambulerende busseruller er selvsagt komplisert, men problemet blir muligens synligere om man presiserer filmens stedlige identitetsbehov. Norsk film er - om jeg så må si - kringsatt av fiender: Grafisk vold og lavpannet tankegods fra utsiden og fjollete fjernsyn med infantile såpeserier fra innsiden. Når man har å gjøre med et selvfornøyd øvrighetspersonell, burde det være et forsonende argument at filmen føyer seg inn i rekken av behovsuttrykk for en hjemlig profil. Og om det lykkes, oppdager man den kunstneriske markedsføringens mekanikk; en ærlig lysprikk kan ofte skimtes på lang avstand.
  • Dette fordømte host av noen 20 millioner er jo bare et symptom på et familiært virus: Den absolutte avideologiseringen av vårt miljø. Når ideene tar slutt, blir privatlivet metafysisk. Heltene i dette landet har skiftet karakter - kapitalparvenyer blir helgener og beundret fra proletariatet opp til slottsbakken, en skiløpers prolaps er en større tragedie enn bombingen av Dresden, og politikere folkeliggjør seg inntil nedverdigelse. I slike sammenhenger er det svært naturlig at f.eks. filmmiljøet marginaliseres ned til en plagsom minusvariant. Men her glemmer man nevneren i brøken: Når norsk film lykkes, strømmer folk til. I titusenvis. En kinopublikummer er også en velger. Og jeg tør minne om at det er alminnelig stemmerett i dette landet.
BEKYMRET:Bjørn Floberg er redd for hvordan det skal gå med norsk film.