Film for crazy fans

Hey, hey, som det heter i rock\'n roll: Her er Neil Young & Crazy Horse akkurat så høylydte, lurvete og lidenskapelig energiske som de alltid har vært, fanget på turné av Jim Jarmusch med ditto lurvete kameraføring.

Jarmusch, en dedikert fan av tidenes beste garasjeband, har bokstavelig talt latt alt klarsyn fare og presenterer 105 minutters flimrende, grøtete og til dels ufokusert filmdokumentar _ like rått tilhugget som Crazy Horses musikk. Det passer helt utmerket til formålet. Estetikk har aldri vært Neil Youngs spesialdistanse. Til gjengjeld oser han av innlevelse.

Vital Young

«Year of the Horse» har en sjeldent klar målgruppe: Den egner seg utelukkende for Neil Young-fans. Alle andre vil oppleve denne musikkdokumentaren som en ren prøvelse. «Made loud to play loud,» meldes det på fortekstene, og dermed er det klart for hylende gitarer og rå sang _ stort sett fra Crazy Horse-turneen i 1996. Jarmusch har i tillegg lagt inn klipp fra 1976 og 1986, inkludert glimt fra livet bak scenen. Slik får vi et helhetsbilde av et band som har beholdt musikalsk særpreg og identitet gjennom flere tiår. Dagens utgave av Neil Young, iført verdens styggeste shorts og med karakteristisk hang til evigvarende gitarsoli, framstår langt mer vital enn la oss si mastodontene i Rolling Stones.

Urørt stoff

Intervjuene, om vi kan kalle dem det, er tatt opp i et vaskerom. Nå ville ikke Jarmusch fått jobb verken i «Til debatt» eller «Holmgang». Mannen er en elendig utspørrer. Han spør egentlig ikke, men slår fast det opplagte. Dette er filmens minusside. For selv om vi får en gjennomgang av Crazy Horses historie fra slutten av 60-tallet til i dag, blir mye stoff liggende urørt. Ikke minst burde Jarmusch ha gått tettere på hovedpersonen. Neil Young har levd et turbulent liv, til dels i neddopet tilstand. At han har overlevd, både musikalsk og personlig, er noe nær en bragd. Vi burde fått høre om det.

Bortsett fra det er «Year of the Horse» et herlig pustehull for fans i julerushet.