GRENSESPRENGENDE: Den italienske filmskaperen Michealangelo Frammartino mener tiden er overmoden for å fjerne grensene mellom dokumentar- og spillefilm. Hans kinoaktuelle prisvinner «Landsbyen på toppen av fjellet» ble i hovedsak finasiert som spillefilm, men har ingen skuespillere i tradisjonell forstand. Men hunder og geiter derimot...
GRENSESPRENGENDE: Den italienske filmskaperen Michealangelo Frammartino mener tiden er overmoden for å fjerne grensene mellom dokumentar- og spillefilm. Hans kinoaktuelle prisvinner «Landsbyen på toppen av fjellet» ble i hovedsak finasiert som spillefilm, men har ingen skuespillere i tradisjonell forstand. Men hunder og geiter derimot...Vis mer

Film i grenseland

Er tiden moden for å droppe det rigide skillet mellom dokumentar- og spillefilm?

Fra tid til annen dukker det opp filmer som fraskriver seg enkle kategoriseringer. Spesielt gjelder det filmer som overskrider de tradisjonelle grensene mellom dokumentar- og spillefilm, og således rokker ved godt innarbeidede ideer om hva som er ekte og hva som er oppdiktet, om hva som er sant og usant. Da Tine Fischer, festivalsjef for den internasjonale filmfestivalen CPH: DOX i København, nylig besøkte Filmens hus i Oslo, utpekte hun nettopp de filmskapere som boltrer seg i landskapet mellom fakta og fiksjon til vår tids auteurer. De siste åra mener hun å ha sett et stort tilfang av regissører som bryter radikalt med båstenkningen, noe som avstedkommer både kunstnerisk utfordrende og provoserende filmer. Her - i det hun kaller hybridfilmen - plasserer hun veteraner som Werner Herzog, Ulrich Seidl og Errol Morris, men lister også opp en lang rekke yngre regissører som alle - om enn på svært ulike måter - utfordrer våre forestillinger om dokumentarfilmens premisser. En av disse er italienske Michelangelo Frammartino. Hans film, «Landsbyen på toppen av fjellet» («Le Quattro Volte») har Norgespremiere fredag 15. april.

Da filmen ble tildelt prisen for beste dokumentarfilm på CPH: DOX i fjor høst, skal Frammartino ifølge Fischer ha uttalt at han ikke var klar over at han hadde laget en dokumentar. Han kunne sikkert ha sagt det samme om filmen hadde blitt tildelt pris for beste drama, for det er definitivt heller ingen tradisjonell spillefilm han har laget. Ikke dermed sagt at Frammartino ikke vet hva han holder på med. Han er en svært bevisst regissør med klare ideer om hva han vil formidle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Landsbyen på toppen av fjellet» utspiller seg i Calabria lengst sør i Italia. I stille tagninger betrakter vi fire episoder som avløser hverandre, men som også er knyttet sammen; en gjeters siste dager, en geits fødsel og forulykning, et stort tre som felles og får en viktig rolle under en landsbyfest, for deretter å omdannes til kull på en urgammel måte som fremdeles praktiseres i Calabria.

- Filmen sprang ikke ut av meg, men kom meg i møte, har Frammartino sagt. Etter mange reiser i Calabria hvor filosofen Pytagoras for 2500 år siden finslipte sine filosofiske læresetninger, fant han rammeverket: Pytagoras' teori om sjelevandring. I korthet går den ut på at sjelen i dette liv kan ha bolig i et menneske, i det neste et dyr, deretter i planteriket, og så blant mineralene. Uansett om man øyner dette filosofiske aspektet eller ei, gir filmen et fascinerende innblikk i en avsidesliggende verden hvor tiden har stått stille. Filmen har verken skuespillere eller dialog. Som tilskuere blir vi nærmest en del av det observerende kamera. Hvor Frammartino har vært inne og iscenesatt er umerkelig. Og uvesentlig. Noen sekvenser kan minne om filmhistoriens aller første filmsnutter, signert brødrene Lumière; de enkle tagningene hvor «arbeidere forlater fabrikken» eller «tog ankommer stasjonen», alle filmers forløpere, uansett sjanger.

- En dokumentarist regisserer like mye som en spillefilmregissør, sier Frammartino. For ham er distinksjonen uinteressant. Kanskje er det heller ikke lenger så hensiktsmessig å dele filmverdenen i to, så lenge vi i stadig større grad må forholde oss til en virkelighet hvor grensene mellom «liv» og iscenesettelse viskes ut.

- Når vi ser på alle de former for virtuell virkelighet som er blitt en del av hverdagslivet, er det nærliggende hele tiden å spørre seg hva «virkelig» virkelighet er, har Werner Herzog uttalt. Det er 20 år siden han regisserte filmen «Lessons of Darkness» om Gulfkrigens ødeleggelser i Kuwait. Da filmen hadde premiere under filmfestivalen i Berlin i 1992, ble han kraftig kritisert for ikke bare å estetisere konfliktens grusomheter, men også for å utelate enhver politisk og historisk kontekst. Mange var i harnisk over hvordan han blandet fakta og fiksjon, hvordan han snøt publikum for «virkeligheten». Herzog protesterte og forsvarte sitt prosjekt.

Hans kjepphest de siste årene har vært at vi trenger et nytt språk for å få fram sannheten. - Den kommer ikke av seg selv, sier han. - Men gjennom iscenesettelse, også i dokumentarfilm.

Enhver regissør - om han eller hun i utgangspunktet lager dokumentar- eller spillefilm - ønsker i bunn og grunn å bidra til å avdekke en liten flik av sannheten om det å være menneske, om det gjøres med humor eller alvor, eller en blanding av disse. Samtidig er de fleste filmskapere - uansett sjangertilhørighet - ganske enige i at all film i bunn og grunn er manipulasjon, og at filmmediet av «natur» fraskriver seg objektivitet. - Nærværet av et kamera skaper alltid spenning, sier Frammartino. - Det påberoper seg - i varierende grad - en form for iscenesettelse. En viktig del av hans prosjekt ble derfor å plassere geiter og ei bikkje i sentrale roller, nettopp fordi dyr ikke har noen bevissthet om kameras tilstedeværelse. - Det ga meg muligheten til å prøve noe jeg alltid har drømt om; nemlig å overskride grensen mellom dokumentar og fiksjon, sier han.

Er det så graden av iscenesettelse som avgjør en films sjangerplassering? Og om verket kan kalles kunst? Springer spillefilmen ut av en skapelsesprosess, mens dokumentarfilmen bare forholder seg til den prosaiske hverdagen som alle har tilgang på - og derfor lett lar seg fange ved å stille opp et kamera og trykke REC?

Å tenke under en større paraply kan virke befriende for alle som sysler med kreative prosesser. Utfordringen innenfor filmbransjen er at man er bundet opp mot en tilskuddsordning der man helt klart skiller mellom fakta og fiksjon, og hvor tallenes tale er utvetydig. Av de drøye 290 millionene som Norsk filminstitutt bevilget til kinofilm i fjor, gikk bare 4 prosent til kinodokumentar.

Selv om det for tiden er vanskelige å få filmer à la «Landsbyen på toppen av fjellet» finansiert som dokumentarer, tror Tine Fischer at dokumentarfilmens framtid ligger i dette landskapet. Frammartino innrømmer at det for hans del var en fordel å ri to hester. Filmen ble i hovedsak finansiert som en spillefilm, men mottok også støtte øremerket dokumentar.

- Distinksjonen mellom dokumentar- og spillefilm er bare interessant i forbindelse med selve produksjonen og finansieringen av en film, sier Frammartino.

- For meg finnes det ingen distinksjon. «Landsbyen på toppen av fjellet» er en film, dermed basta.

Jonas Rein Seehuus er skribent og tv-journalist