Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Film med bred appell

Publikum svikter norske kinofilmer. Nå tallfester Trond Giske kulturdepartementets forventninger til norsk filmbransje; innen 2010 skal tre millioner kinogjengere velge norsk film per år. Skal dette ambisiøse målet innfris, må det lages mye god norsk kinofilm med bred appell i åra som kommer.

Hvordan? Hvis filmbransjen får mer tilbakemelding fra liten og stor underveis i produksjonen, kan de lettere finne ut om filmen henger på greip: Er den morsom nok? Er den skummel nok? Er den troverdig nok?

Norsk filmbransje møter stadig nye utfordringer, og da kulturminister Trond Giske nylig besøkte Tromsø internasjonale filmfestival, var han ikke nådig mot filmmiljøet. Han forventer bedre resultater av norsk filmbransje. Og det er ikke bare norsk film som blir dårlig besøkt; folk går rett og slett mindre på kino. Antall kinobesøkende i Norge har i en tiårsperiode holdt seg rundt 11-13 millioner besøkende. Tallene for 2007 viser en nedgang på hele ti prosent i forhold til året før, ifølge statistikk fra «Film og kino». Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 1991 og fram til i dag viser at det er de unge som i størst grad går på kino. Men kurven for de unges kinobesøk peker nå nedover. Hva kan vi gjøre for å snu denne trenden?

Noe av det mest alarmerende for kinoframtiden er at ungdom åpenbart velger bort kino som fritidssyssel. Årsakene til denne trenden er ikke belagt med mye forskning, men det finnes en del hypoteser, og desto flere spørsmål. En hypotese er at filmer i dag er så tilgjengelig for så mange at kinoen som medium havner ned på lista over hva ungdommen prioriterer. Et interessant spørsmål er på hvilken måte ungdom orienterer seg om de filmene som finnes på kino: Hvordan opplever de Filmweb? Hvordan opplever de kinospaltene i avisen? Hvordan opplever de at en kinobillett koster en hundrings!? Synes de unge at det å gå på kino er gammeldags, nostalgisk, romantisk, utdatert? Er det selve tiltrekningen til institusjonen «kino» som er falmet? Den som for oss nostalgiske og veletablerte 40-åringer er så hellig og spesiell. Vi snakker varmt til våre tenåringsbarn om at film er best på kino – ikke lastet ned på Mac’en, i senga på gutterommet (tre måneder før den har premiere i Norge). Filmlyd via øretelefoner, uten kinosal med fantastisk lyd, mennesker, stemning, ingen «mørkets opplevelser». Hvorfor velger ungdommen dette bort?

Hva med å starte et prosjekt «Ungdom til kinosal»? Hvem er de, alle disse ungdommene? Hva tenker de? Hva er de opptatt av? Hva skal til for å få dem til kinosalen? Noen av dem har faktisk aldri vært i en kinosal. Sist gang min 16-åring var på kino, så han førpremieren til snowboardfilmen «Switch». «Veldig bra opplegg,» fortalte han entusiastisk da han kom hjem. Han sier at han liker å gå på kino. Jeg spør meg derfor; hvorfor går han ikke mer på kino med kompisene sine? Han har jo tross alt vokst opp med barnefilmklubb, løpt rundt i kinosalen på gamle Frogner kino. Han, om noen, burde jo nettopp slite ut kinosetene med vennene sine.

Om folk går på kino, avhenger selvsagt av appellen til filmen som vises. Den smale filmen og kunstfilmen må det alltid være rom for. Men ønsker man, som Trond Giske, å dra det store og brede lag av folket til kinosalene, må det være filmer som appellerer til publikum. De må være publikumssuksesser. Og det store spørsmålet er selvfølgelig: hvordan sikrer man det? Hvordan forutser man en publikumsmagnet?

Internasjonalt ser vi at de store filmene går gjennom omfattende tester før ferdigstillelse. Hva tenker vi om dette i Norge, en hypotese er at dette anses som for omfattende, tidkrevende og dyrt. Det er ikke tradisjon for å sette av penger til slikt i budsjettet til produsenten, og det er sannsynligvis heller ikke noe norske filmskapere ønsker inn i filmbudsjettet. Men mange tenker at sånt kan løses ved hjelp av noen venner, klassen til barna eller noen på jobben. Dessuten spøker kanskje ideen om den enestående kunstneren bak i kulissene – hun som verken lar seg lede eller råde – og spesielt ikke av mottakerne.

Holder denne innstillingen om man ønsker besøkstall som Giskes? Mange flotte produkter finner sin form i samarbeid mellom folk i ulike roller. Mottakergruppene – publikum – kan fort vise seg å være en av de viktigste.

At regissøren skal være en auteur, en utøvende kunstner med det siste ordet, har vært en rådende tankegang innen norsk filmproduksjon. Men er nødvendigvis den brede filmen tjent med regissører med en slik selvforståelse? Jeg skjønner at det for mange regissører vil være et skrekkscenario om produsentenes og publikums tanker fikk råde. Hva skjer da med kunsten? Skulle for eksempel Henrik Ibsen latt publikum bestemme da han skrev Et dukkehjem? Likevel er det en besnærende tanke om flere fikk være med og sikre kvalitet og troverdighet, slik at filmen kommuniserer godt med dem som skal fylle setene til Giskes ambisjoner.

Det finnes allerede mange innovative kunstnere og regissører der ute som tar i bruk testpublikum. Det siste eksempelet på dette er «Ut i vår hage»-gjengen. De forteller om utstrakt bruk av fokusgrupper. Et eldre eksempel er fra filmen «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre», fra 2001. Regissør Jean-Pierre Jeunet forteller hvordan han brukte publikum for å teste budskap og forståelse i ulike målgrupper. Han gjorde bare små justeringer, men resultatet ble at poengene kom tydeligere fram og at forstyrrelsene ble fjernet.

Danske medieforskerne, flere av dem ansatt i Danmarks Radio, jobber tett med manusforfatterne i serier som har vært vist på norsk TV: «Forbrytelsen», «Mordkommisjonen», «Nicolai og Julie» og «Krøniken» er alle serier som har vunnet internasjonale anseelse, priser og hatt høye seertall. «Det jobbes tett, i team, fordi de har som mål å treffe i ulike målgrupper,» fortalte dramasjef i Dansk Radio, Ingolf Gabold, på et foredrag i Bergen på Nordiske Mediedager i 2004. Miljøet som lager Barne-TV i NRK jobber etter samme mal – både «Barnas supershow» og «Jonny og Johanna» har fått mye oppmerksomhet, gode kritikker og priser.

Programmene er grundig gjennomarbeidet og de har tatt hensyn til hva både publikum og medieforskere mener om innholdet. Ghita Nørby sa det på sin måte da hun gjestet Fredrik Skavlan og fikk spørsmålet: Hva er det med dansk film, hvorfor er det så bra? Hun sa: «Vi deler, jobber sammen, går ut og inn i hverandres prosjekter.»

Kanskje den store filmkunstneren vil oppleve at kunsten blir bedre ved å åpne seg for publikum og andre kompetente filmfolk?

Da gjenstår det å se hvordan det nye filminstituttet med oppstart fjerde april i år tar tak i disse utfordringene, både med hensyn til synkende besøkstall og dårlig rekruttering til norsk kino. Når det gjelder norske filmskapere og Giskes ambisiøse mål, tror jeg noe av kuren finnes i å kommunisere tydeligere med publikum. Og da helst før filmen er ferdig. Her burde det være rom for utforskning, dialog og god kommunikasjon mellom filmfolk, medieforskere og publikum.

«Se det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum,» skriver den innadvendte Ibsen. Kan alle være av hans kaliber og gjøre det meste alene?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media