Film om åtte politiske partier

CANNES: Seks forfattere og ni regissører skal lage den norske spillefilmen «Folk flest bor i Kina» sammen. Den kommer på kino om et år og handler blant annet om norske politiske partier.

Tittelen, som muligens ikke er det filmen kommer til å hete når den er ferdig, er en kommentar til Fremskrittspartiets slagord om at det er et parti «for folk flest».

- Men filmen skal ikke være satirisk, den skal ikke drite ut noen eller vise politikerforakt, sier produsentene Yngve Sæther og Ørjan Karlsen.

Partienes sjel

Dette, derimot, er hva den skal være:

En middelaldrende bensinstasjoneier på et sted midt mellom by og land i Norge, får en dag besøk av åtte forskjellige personer som representerer hvert sitt politiske parti. Ikke at de er politikere, snakker om eller agiterer for partiene sine, men ved å være den typiske Ap-mann, Høyre-dame eller Venstre-velger.

- Vi har forsøkt å finne fram til partienes sjel. Vi har finlest programmene, vi har hatt partienes ungdomsledere på besøk, Steinar Hansson har vist vei gjennom partilandskapet. Så når de åtte personene presenteres i filmen, tror vi det skal være lett å finne ut hvor de kommer fra, uten at vi forklarer det altfor tydelig.

Kollektivt løft

Filmen er en ren fiksjon og de som har skrevet historiene om de åtte, er Erlend Loe, Nikolaj Frobenius, Marion Hagen, Ketil Lismoen, Per Schreiner og Harald Rosenløw Eeg.

Regien er ved Hans Petter Moland, Sirin Eide, Arild Frölich, Terje Ragnes, Martin Asphaug, Magnus Martens, Sara Johnsen, Thomas Robsahm og en til.

- Er ikke dette litt for mange for en film?

- Det blir et kollektivt løft. Vi tror de som lager filmen blir stimulert av å ha flere med på laget, sier Sæther og Karlsen.

Regissørene følger hvert sitt partimenneske. Vi møter dem før de kommer til stasjonen, mens Robsahm filmer bensinstasjoneier Lasse, som er filmens hovedperson.

Hemmelig prosjekt

Lasse har nemlig et hemmelig prosjekt i garasjen, et selvbyggerfly som han har jobbet med i mange år, men som ennå ikke har lettet. I den politiske konteksten representerer han oljeindustrien, som daglig pumper liv i Norge. Samtidig er han den typiske hjemmesitteren, folkets representant, som ikke kommer seg opp av sofaen for å få gjort det han skal.