Film om et varslet svik

«JEG HÅPER HVER

og en av oss eier fakta til sitt eget liv», skrev den engelske dikteren Ted Hughes i et avisinnlegg våren 1989. Det var hans erfaring at hvem som helst ellers kunne gjenfortelle andres liv etter eget forgodtbefinnende.

Mon tro hva han ville sagt til den nye filmen om hans samliv med Sylvia Plath? I «Sylvia», som settes opp på norske kinoer i disse dager, har man ikke bare tilpasset fakta, men også diktet opp nye for å kunne fremstille hovedpersonene i overensstemmelse med utbredte forestillinger om dikterparet: Han fremstår som egoistisk og svikefull mann, hun som bedradd og utnyttet hustru.

Engelske medier diskuterer for tiden heftig den bølgen med biografiske filmer som Christine Jeffs' «Sylvia» inngår i - «The Hours», «Iris», «Tom & Viv», «Hillary og Jackie», «Frida», «Carrington». De har gitt opphav til et nytt begrep, biopic, som på norsk vel kunne oversettes med biofilm. Flere av dem handler om kvinner med psykiske problemer.

Én mulig forklaring på oppblomstringen av filmer om kjente forfattere er de høye opplagene som biografier selger i. Man vet at det fins et publikum, og rundt Sylvia Plath har det lenge eksistert en veritabel industri. Hvor godt gjør så forfatteres liv og verk seg på lerretet? Hvor spennende er det å se dem sitte ved skrivebordet og - som tilfellet ofte er - ikke få det til? Hvordan kan den kreative prosessen eller dens resultater fremstilles som vel var årsaken til interessen vår i utgangspunktet?

«Sylvia» gir oss knapt noen innsikt i hva, hvorfor eller hvordan to av de mest innflytelsesrike dikterne i sin generasjon skriver. Dikterparets datter, Frieda Hughes, ville nemlig ikke ha noe med «Sylvia» å gjøre og nektet sitatrettigheter. Hun har uttalt seg sterkt mot det hun oppfatter som en invasjon i familiens private sfære. I diktet «My Mother» (2003) har Frieda Hughes, som faren før henne, tematisert offentlighetens fråtsing i deres liv og behandlingen av moren som en «Sylvia Suicide Doll».

Men hvem handler «Sylvia» om? Hva slags historie er det som fortelles - og hvorfor? Ettersom navnene er kjente og den ytre rammen nær i tid, går vel kinopublikum automatisk ut fra at filmen er biografisk korrekt, og at hendelser som dramatiseres, faktisk har funnet sted. Tids- og stedsangivelsene - Cambridge 1956, Boston 1957, London 1960, Devon 1962 - bygger opp om det autentiske preget.

Mye er imidlertid forvrengt og oppdiktet. Noe virker helt umotivert, som inntrykket av at Sylvia Plath og Ted Hughes møttes om høsten. Andre omskrivninger skyldes sikkert behovet for å fortette, mens en rekke scener er med for å bygge opp om det jeg oppfatter som et av filmens hovedmotiver: sviket.

SVIKET INTRODUSERES

rett etter parets første stormende møte, da hun sitter og skriver om sin «black marauder» (svarte omstreifer), som hun en dag skal ta sin død av: «One day I'll have my death of him». Her har filmen kombinert linjer fra diktet «Pursuit», som hun sannsynligvis skrev dagen etter møtet med Hughes. Samtidig diskuterer hun i dagboken inngående en serie andre menn hun var sammen med.

Svik-temaet utvides i den første samtalen mellom Hughes og svigermoren. Mrs Plath hevder at han virker skremmende - en observasjon som ikke umiddelbart forstås av filmens seere - og formaner ham til aldri å svikte datteren, ellers vil det gå galt. Hun minner ham om Sylvias tidligere selvmordsforsøk, hvorpå han selvsagt lover å være evig trofast.

Akkurat det motsatte skjer, slik filmen lover. Den ender med at Sylvia Plath tar livet av seg. Da har Ted Hughes innledet et forhold til en annen kvinne og blitt kastet ut hjemmefra. Hustruen er vekselsvis rasende og fortvilet, men bestemmer seg i sin desperasjon for å vinne mannen tilbake.

Filmsviket fullbyrdes i en hjerteskjærende scene der hun byr seg frem for ham. De ligger med hverandre, og Ted Hughes erklærer å ha savnet henne dypt. Først når hun begynner å planlegge deres felles fremtid, lar han bomben springe. Han kan ikke flytte inn igjen, for den andre kvinnen er gravid. Deretter ser vi Gwyneth Paltrow sittende helt stille, naken og alene. Hun skrur på gassen samme natt.

MER DIREKTE

kan man vel knapt kople årsak og virkning. Det problematiske rent biografisk - og etisk - er imidlertid at scenen på sofaen nok aldri har funnet sted, og Assia Wevill var neppe gravid. I hvert fall avvises det av personer som sto henne nær. Riktignok fødte hun Ted Hughes en datter, men det var over to år etter Sylvia Plaths død.

At både Plath og Hughes ifølge flere uavhengige vitner satset på en gjenforening, passer ikke inn i filmens klisjé. Heller ikke at Ted Hughes var en kjærlig far og tilstedeværende ektefelle som støttet hustruens skriving like mye som omvendt. De skrev og passet barn på skift og hadde i perioder god hjelp i huset. Selvsagt hadde Sylvia Plath i likhet med sine medsøstre problemer med å takle motstridende roller som kvinne, kunstner og mor. Men det skyldtes primært neppe Ted Hughes.

Faktisk var hun som dikter heller ikke så oversett som det gis inntrykk av. Mens filmens Sylvia Plath tilsynelatende kun fikk én anmeldelse av sin debutsamling, kan vi i bibliografier finne oppført mer enn 20 anmeldelser av den første engelske og amerikanske utgaven.

Filmens forklaring på Sylvia Plaths tragiske skjebne er ganske enkel og velkjent: Hun fremstilles først og fremst som offer for datidens mannssjåvinisme generelt og en distansert forfører spesielt - skjønt Daniel Craig ikke virker helt overbevisende som magisk kvinnebedårer. Sammenlignet med den vakre Paltrow er han på nært hold påfallende markert og porete, dessuten ikke imponerende høy.

Å PORTRETTERE

Sylvia Plath som en skuffet seigdame i tidsklemmen er å banalisere både personen og kunstneren. Men det ville åpenbart være mye vanskeligere å forklare hvorfor hun ikke fikk til å skrive selv når alt syntes å ligge til rette for det, men opplevde en forløsning da ekteskapet brøt sammen, for så å ta livet av seg etter at raseriet stilnet.

Hennes sykehistorie og labile selvfølelse måtte vært vektlagt mye tydeligere. Nå antydes det at Sylvia Plath nok i hvert fall i begynnelsen var urimelig sjalu. Samtidig får vi følelsen av at hun også hadde gode grunner til å reagere.

I én scene ser vi at Gwyneth Paltrow river i stykker noen papirer, men hva det er, skjønner vi ikke helt, bare at mannen har etterlatt henne og en skrikende unge i leiligheten for å lunsje med en dame i BBC og ikke kommer hjem før over midnatt. Rollefiguren som Daniel Craig fremstiller, svarer med raseri og vold på anklagene han møtes med.

Da den biografiske Ted Hughes en dag returnerte hjem et par timer for sent fra et møte med sin middelaldrende BBC-produsent, fant han at Sylvia Plath ikke bare hadde revet i småbiter notatene hans og utkast til nye arbeider, men også favorittboken - Shakespeares samlede. Ifølge eget utsagn oppfattet Hughes handlingen som så forrykt at han ikke holdt den mot henne, hverken da eller senere.

Selv om man skulle velge ikke å tro på hans versjon, er det vel noe drastisk å gjøre ham direkte ansvarlig for hustruens død? Dermed blir det også dobbelt forståelig at datteren reagerte på filmprosjektet som hun gjorde.