Film på barnets premisser?

Norsk barnefilm er langt mer utfordrende enn Frobenius tror.

BARNEFILM: Nikolaj Frobenius stiller i sitt innlegg i Dagbladet 9/12 spørsmål ved overtydelige norske barne- og ungdomsfilmer. Han hevder at «tunge pedagogiske føringer» i denne typen filmproduksjon går på bekostning av «spontaniteten, uttrykkskraften og ambisjonen». Men er slike filmer virkelig så flate som Frobenius skal ha det til? Og har ikke alle filmer - i likhet med Torbjørn Egners kardemommelov og råd om tannpuss - en moral? Vi lærer så lenge vi lever, heter det. For å kunne tilpasse oss nye roller og krav i en stadig mer kompleks verden, tilegner vi oss ny kunnskap og erfaring gjennom hele livet. Allikevel finnes det en gjengs oppfatning i vår kultur om at barne- og ungdomstiden oppleves som en særlig intens lære- og utviklingsfase. Barn skal sosialiseres inn i samfunnet, finne ut av hvem de er, utvikle selvstendige tanker og holdninger, tilpasse seg ulike situasjoner og relasjoner, og gradvis løsrive seg fra foreldrene og bli autonome individer.

AUDIOVISUELLE fremstillingsformer spiller en stadig viktigere rolle i denne prosessen; film, fjernsyn og dataspill tilbyr rollemodeller, scenarioer og situasjonshåndtering som de unge potensielt kan ta lærdom av i sine egne liv. Særlig oppsiktsvekkende er det derfor ikke at barne- og ungdomsfilm tematisk dreier rundt problemstillinger som oppleves som relevante for målgruppen. I motsetning til Frobenius har jeg vanskelig for å se at barne- og ungdomsfilmen ikke berører «menneskelige», «eksistensielle» eller «sosiale» spørsmål: Hvordan kommer utviklingen av personlig og sosial identitet i konflikt med hverandre? Hvordan bearbeide sorg? Hvordan leve opp til motstridende forventninger? Hvordan oppnå noe i livet? Hvordan skille godt fra ondt? Hvordan forholde seg til kamerater, foreldre og det andre kjønn?Som for de fleste av oss, fortoner livet seg ofte som sort-hvitt også for de yngste. I likhet med Frobenius er jeg opptatt av at film har en unik evne til tydeliggjøre nyansene og slik bidra til en større refleksjon. Imidlertid er jeg uenig i at den norske barne- og ungdomsfilmen etter 2000 ikke tar sitt publikum på alvor, verken i forhold til form eller innhold.

LA MEG FØRST understreke at også voksenfilmer inneholder pekefingre; ideer om hva som er riktig og galt, ondt og godt. For å holde oss til norske filmer; Nicolai Cleve Brochs karakter HP i politidramaet Uro kan kanskje betraktes som tvetydig - han setter sin egen karriere i fare ved å omgå instruksene og involvere seg med en av de mistenkte narkodealerne. Hans lojalitet slites mellom kollegaene og barndomsvenninen Mette, og HP velger tilslutt å gå i fengsel for henne. Like fullt forteller filmen oss noe om hva som er viktig i samfunnet; forbrytelsen blir straffet samtidig som HPs handling viser at «størst av alt er kjærligheten». Moralske pekefingre er samfunnsskapte, og skapes og opprettholdes ikke bare av film men av alle sider ved vår sosiale praksis. Poenget er at film utstyrer sine tilskure med en privilegert synsvinkel ut i fra hvilket vi gjør våre moralske vurderinger av karakterer, tankesett og handlinger. Så også med barne- og ungdomsfilmen. Hva da med de karikerte og følelsesløse figurene i den ambisiøse voksenfilmen Den brysomme mannen ? Tolvåringer står overfor utfordringer av en annen art enn en spaner i politiets narkotikastyrke, men felles for filmer både for voksne og barn er et de alle bygger sine fortellinger rundt konflikt og tvetydige valgsituasjoner. Konflikten, i likhet med den tiltenkte målgruppen, er avgjørende for hvilken form den enkelte film tar. Derfor er det også lett å identifisere noen fellestrekk mellom Den brysomme mannen og barne- og ungdomsfilmen, nettopp fordi begge postulerer en idé om å være fremmedgjort (fra samfunnets materialisme i det ene tilfellet, og fra voksne og andre autoritetsfigurer i det andre). I begge tilfeller tar denne konflikten en lik form, nemlig karikerte figurer.

DET FORBAUSER MEG at Frobenius kan hevde at norske barne- og ungdomsfilmer er styrt av nærmest dogmatiske ideer om hva som er sant, galt og viktig. Man kan selvfølgelig ikke være uenig i at barne- og ungdomsfilmen ser ut til å lande på en pedagogisk «riktig» avslutning, men veien frem dit er ofte mer nyansert enn hva Frobenius ser ut til å mene. Mange av filmene er etter min mening dessuten mer utfordrende i formen enn hva Frobenius antyder.For eksempel har både Lille Frk. Norge og PitbullTerje en pedagogisk «riktig» slutt ved at de to hovedkarakterene står opp mot de konforme tendensene i omgivelsene sine, men i løpet av fortellingen fremstilles begge som ambivalente karakterer. Lotte i Lille Frk. Norge blendes av tanken om berømmelse, og kaster seg med i skjønnhetskonkurransen for barn. Jim i PitbullTerje ser endelig en mulighet til å slippe å være klassens mobbeoffer da tjukke Terje starter på skolen, men etter hvert innser han at de to har mer til felles enn noen av de andre han kjenner. Visuelt sett skiller begge filmene seg dessuten fra realistiske konvensjoner; Lille Frk. Norge er en genreoverskridende og mørk modernisering av eventyret om Askepott - blant annet med grøsser og overnaturlige elementer. I PitbullTerje skapes et alternativt, animert playmounivers hvor Jim med tiden finner styrke til å ta et oppgjør med de som plager ham i den ytre verden.

OGSÅ UNGDOMSFILMER som Tommys inferno og Bare Bea fremstiller på lignende måte en mer tvetydig vei mot personlig identitet; ikke bare snur begge filmene opp ned på tradisjonelle forestillinger om kjønnsroller, men Tommy forsøker å skyte sin argeste konkurrent i ren sjalusi mens Bea og hennes venninner bevisst utnytter guttene rundt seg. Også i disse filmene finner man selvrefleksive figurer, nemlig elementer i formen som bevisst bryter med filmens realisme- og nåtidsplan, og hvis funksjon er å visualisere karakterenes refleksjon rundt det å vokse opp.Lignende argumentasjon kan føres mot andre barne- og ungdomsfilmer, deriblant Svampe , Frida - med hjertet i hånden , Maja Steinansikt , Schpaaa , Lime , Glasskår og Ikke naken . At andre filmer ikke er så opptatt av å utforske hva det vil si å være barn og ungdom - men heller skaper spennende historier om hester, hunder, ulver og rotter - betyr ikke at dagens norske barne- og ungdomsfilmer generelt sett ikke ønsker å utfordre og lære sine tilskuere noe. Og det er det ikke noe galt i.

JEG DELER FROBENIUS\' visjon om at barne- og ungdomsfilmen skal være både kommersiell og ambisiøs. Mitt poeng er at man ikke kan skjære utvalget av filmer over én kam, for mange av dem er langt mer utfordrende enn hva Frobenius ser ut til å mene. Dette innebærer imidlertid ikke at norsk filmbransje stadig burde bestrebe seg på å lage filmer som gjør noe med unge og medievante tilskuere. Film er fortellinger om mennesker og ideer, og de engasjerer oss fordi de utfordrer oss. At gode handlinger og verdier «vinner» til slutt betyr ikke at film ikke gir oss og barna noe å reflektere over og diskutere. Det handler bare om å se nøye nok etter.