Film som beveger

At Torun Lian stakk av med en Amanda for «Bare skyer beveger stjernene», var ingen stor overraskelse. Filmen beveget de fleste som så den, og det er hva det handler om, når vi sitter i mørket.

I Haugesund har vi latt oss bevege på ymse vis den siste uka - av film det store publikum får se med det første. Et hovedprogram på 25 filmer har vartet opp med alt fra amerikanske samuraier til kubanske musikere og handlekraftige finner i stumfilmversjon. Bare to norske på plakaten, Thomas Robsahms «S.O.S» og Nils Gaups «Misery Harbour.»

Da utenlandske kritikere vurderte norsk film fredag, bekymret de seg langt mindre over vår smule produksjon enn vi gjør selv. Spørsmålet om vår lillebrorstatus kom likevel opp, da Ghita Nørby delte ut Nordisk Amanda til sitt eget lands nyeste Dogme-prosjekt - Søren Kragh-Jacobsens «Mifunes siste sang.» For å kunne servere mye godt, må man «lage film hele tida», sa Nørby. Sant nok, bare man har noe på hjertet. Så må man også ha sitt eget uttrykk og særpreg.

Det er dette Dogme-guttene har lyktes med i sitt oppgjør med alle effektene, med sine regler om enkel produksjon. Deres måte å fortelle på har påvirket filmskapere langt utenfor Danmarks grenser, har vi sett på visninger på europeiske festivaler, og også i Haugesund. Den kommende kultskrekkfilmen «The Blair Witch Project» er ganske så Dogme-aktig i sin uvørne omgang med kamera, lys og lyd.

Nå vil også Thomas Robsahm lage Dogme-film, sa han her i avisa i går, og kanskje er det en kjempeidé. Men alt kan jo ikke være Dogme, heller. Blant kandidatene til Nordisk Amanda befant det seg også en finne som eksperimenterer på andre måter. Om eksperimentere er ordet på Aki Kaurismäkis svart-hvite, flotte stumfilm «Juha». Gammelt nytt, kan man si. Poenget er at han lager den filmen han vil lage uten å skjele til vedtatte oppfatninger om hva som går an.

Det er vel dit vi vil og må. Da venter vi bare på Dogme-versjonen av «Star Wars».