Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Film uten bilder

John Erik Kaada har komponert filmmusikk, men ikke gitt den ut på plate. Nå gir han ut filmmusikk, men filmene finnes ikke. Det er blitt et ambisiøst prosjekt som blir i seigeste laget mot slutten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Kaada kan godt kalles en musikalsk eksentriker (eller nerd): Han går sine egne veier, gjør det meste sjøl og liker å eksperimentere - både med lyd, samarbeidspartnere og instrumenter (han kan gjerne både finne dem opp og lage dem sjøl).

Savner bildene

Ved siden av soloprosjekter og støybandet Cloroform, har han gitt ut plate med Mike Patton (Faith No More/Mr. Bungle) og lagd musikk til filmene «Hawaii, Oslo», «Mongoland» og «Alt om min far».

Folk har etterlyst dette stoffet på plate, men Kaada synes musikken hører til filmene de er laget til. «Music For Moviebikers» er inspirert av filmer, men ikke laget for film.

Men «The Mosquito And The Abandoned Old Woman» kunne vært en spagettiwestern og «From Here On It Got Rough» høres ut som et tema som kunne passet til en krimserie (introen vekker assosiasjoner til «Derrick»!). Det er dvelende og drømmende musikk for et bredt lerret. Men - etter hvert som albumet skrider fram, tar jeg meg i å savne de storslåtte bildene som kunne fulgt musikken.

22 musikere

Prosjektet er ambisiøst på flere måter. Totalt 22 musikere, fra strykere til gitarer, sag og triangel, er med på plata, som gis ut på Mike Pattons selskap Ipecac. Han har åpenbart tro på sin norske kollega, for plata har et førsteopplag på 75 000! Men det er ikke umiddelbart lett å tenke seg hvor nedslagsfeltet for denne musikken er.

«Music For Moviebikers» er ikke ei plate du setter på i forbifarten, og den krever tid før den åpner seg. Sjangermessig er den ikke så vidtfavnende som Kaadas tidligere produkter - her er det saktegående chill out hele veien.

Arrangementene er vare og vakre, og de første låtene på plata har melodiøse elementer som pirrer.

Vellyd

Det er vellyd hele veien, men variasjonen er ikke stor nok til at oppmerksomheten fanges i samfulle 60 minutter (og to sekunder!).

Etter hvert føles det som om ideene blir færre, temaene for like og sangene for motstandsløse . Det kan virke som om tanken går tom. Det går jo greit i nedoverbakke, men man trenger nytt drivstoff - eller i det minste en solid dytt i ryggen - hvis man vil opp neste bakke.

Drahjelp

Det gir heller ikke mye drahjelp at musikken er nesten uten sang. Med unntak av høydepunktet «Mainstreaming» , med Joe Young på vokal og piano, nynnes de få ordene på plata stemningsfullt av Marte Wulff, Theresa Drift og Young.