Filmakt

Å laste ned enkeltspor er som å forsyne seg av smaksprøvene, litt gåselever her, et stykke bellota der. Å laste ned et helt album er som å rive til seg hele skinka på tur ut av butikken.

På tirsdag ble fildelingsnettverket The Pirate Bay (representert ved Peter Sunde) og IFPI - de internasjonale plateselskapenes interesseorganisasjon (representert ved leder Marte Thorsby) kåret til Musikk-Norges mektigste aktører på Dagbladet.no. Den påfølgende debatten klargjorde på et forstemmende vis både hvorfor avgjørelsen var på sin plass, og hvorfor vi, etter snart 10 år med ”filproblematikk”, ikke har kommet nærmere en løsning som kan tilfredsstille artister, produsenter og forbrukere.

På den ene siden hersker troen på et rettighets- og distribusjonssystem som ikke er tilasset en ny teknologisk hverdag. På den andre siden hersker en utopisk tro på fordelen av grenseløs teknologi.

I det ”høyre hjørnet”: industriens tungvekts proteksjonister iført kraftige skylapper. I det ”venstre hjørnet”: programmerere, pumpet opp av spesialkunnskap, men uten velutviklet respekt eller forståelse for ”prisen” det kjempes om.

Plateindustrien har, helt siden Napster dukket opp som troll-av-eske og gjorde fildeling allment tilgjengelig, opptrådt som ”dårlige kapitalister”. I motsetning til ”gode kapitalister”, som er pådrivere for innovasjon og inkluderer brukere/kunder i prosessen, har plateselskapene valgt å ignorere og bremse teknologien og fremmedgjort konsumentene underveis.

Bransjen har skutt seg selv i foten ved å redusere musikk til (utelukkende) en vare. Det å begrense brukerens råderett har konsekvent vært musikkindustriens strategi gjennom to satsningsfelt: teknologi (kopisperring) og lovgivning.

Denne strategien som i stor grad overser brukerens behov for å utnytte den nye åpenheten som teknologien tilbyr, gjør at brukeren velger å benytte teknologien til avmaterialisering og avobjektifisering av produktet. Fildelingsaktiviteten, organisert i ulike online system, er utenfor storkapitalens kontroll og ubundet av spesifikke medium (CD, vinyl etc.). Forbrukeren avviser industriens tolkning av objektet (som bundet til et medium og til et fastlåst forhold mellom produsenter, distribusjonskanaler og brukere).

Mitt argument er ikke mot prinsippet om eierskap, da det per i dag uansett ikke eksisterer realistiske alternativ. Mitt argument er mot en overfokusering på lovgivning og kontrollstrategi som et virkemiddel til å kunne utnytte den økte bevisstheten rundt mediering av musikk. Å fullstendig kontrollere flyten av intellektuelt innhold på nett innebærer orwellianske strategier som de færreste ville være tjent med. I England utarbeides nå et rimelig skremmende kontrollopplegg der nettbrukere overvåkes og risikerer å få stengt nettilgangen (!) ved gjentatte ”overtredelser”.

Personlig ser jeg heller at jeg ikke får betalt for musikken jeg produserer, enn at jeg skal få betalt gjennom et system som innskrenker individets frihet og rett til å slippe overvåkning.

BRANSJEN OG NEDLASTERNE: - Etter snart 10 år med ”filproblematikk” har vi ikke kommet nærmere en løsning som kan tilfredsstille artister, produsenter og forbrukere. På den ene siden hersker troen på et rettighets- og distribusjonssystem som ikke er tilasset en ny teknologisk hverdag. På den andre siden hersker en utopisk tro på fordelen av grenseløs teknologi, skriver musikeren Bo Vibe.
BRANSJEN OG NEDLASTERNE: - Etter snart 10 år med ”filproblematikk” har vi ikke kommet nærmere en løsning som kan tilfredsstille artister, produsenter og forbrukere. På den ene siden hersker troen på et rettighets- og distribusjonssystem som ikke er tilasset en ny teknologisk hverdag. På den andre siden hersker en utopisk tro på fordelen av grenseløs teknologi, skriver musikeren Bo Vibe. Vis mer

Bransjens to hovedutfordringer ligger dermed i å selge musikk i et taktilt format (cd, vinyl) og å sikre inntekter fra ikke-taktile format (mp3, lydfiler, streaming etc.) Å forsterke ikke-objekt verdiene ved objektet vil, paradoksalt nok, gjøre at dette står igjen styrket som (salgs) objekt. Dette krever kreative løsninger, som f.eks. CD-er med koder til ekstramateriale.

Vinylen, bransjens mest vellykkede format (estetisk og teknologisk), kan utstyres med en nedlastingskode for å få tilgang til det samme innholdet i filformat, og bransjen kan utvikle formater som kan matche vinylens status som ”kultobjekt”.

Når det gjelder fildistribusjon er løsninger som bredbåndsavgift (til kompensasjon for rettighetsinnehavere), ”frivillig kollektiv lisens” (brukere betaler et moderat totalbeløp for nedlasting) foreslått. Og nettsamfunn dedikert til musikk som eksempelvis www.last.fm innfører nå et royaltysystem for artister. Mange krefter jobber for å sikre at musikken får gode levekår i framtidas nettverk. Hva kollektive systemer angår, er vi avhengige av at bransjen, teknologiutviklere, brukere og lovgivere samarbeider om denne store utfordringen.

Platebransjens representant påpeker at de nå har ”fått øynene opp for mulighetene på nettet”, og det er vel ikke et øyeblikk for tidlig om de ønsker å overleve. Utvikling på dette feltet krever imidlertid også respekt og forståelse fra både de som utvikler fildelingsteknologi, og fra brukerne.

TPBs representant, Peter Sunde, utviser den tidligere nevnte mangelen på forståelse for hva som ligger i å skape og distribuere musikk til fulle med uttalelsen «musikere kan tjene pengene sine andre steder [enn gjennom salg]». Han nevner konserter og radiospillinger. Hvis en ser bort ifra det åpenbare problemet i å investere utallige arbeidstimer og kapital (det er ikke gratis å produsere, mastre og distribuere musikk, til tross for den teknologiske utviklingen) i et verk som skal være gratis, så kan en se nærmere på den alternative ”modellen” Sunde skisserer opp.

Hva skjer med kvalitet og mangfold om musikere utelukkende må hente sine inntekter ”andre steder”? Et av fjorårets mest kritikerroste utgivelser var albumet ”Untrue” fra den engelske dubstep-artisten Burial. En del av artistens prosjekt er å være fullstendig anonym. Følgelig gir han ingen konserter, og illustrer at konsertscenen ikke er alfa og omega for alles musikalske uttrykk.

Vi risikerer en hyperkommersialisering av musikklivet om inntekter skal baseres på ”andre” kilder. Radiospilling er nevnt - generelt et medium for de mest kommersielle utgivelsene. Sunde har ikke flere gode forslag, men andre muligheter er ringetoner og soundtrack til dataspill og reklamer. Det sier seg selv at dette er alternativer som sterkt vil innskrenke hvilke sjangre det vil være liv laga for.

Skal vi godta at forbrukere skal ha god tilgang til musikk, så må man spille på lag for å kunne stole på at musikkinteresserte utviser godt skjønn i omgang med teknologien.

Filmakt

Fildeling kan sammenliknes med det å besøke en delikatesseforretning. Å laste ned enkeltspor er som å forsyne seg av smaksprøvene, litt gåselever her, et stykke bellota der. Å laste ned et helt album er som å rive til seg hele skinka på tur ut av butikken.

Man blir ikke en tjuv av å laste ned og dele filer, men å tjene penger på å videreformidle (snylte på) andres åndsverk uten tillatelse er simpelt tyveri. Som Sunde selv sier, hadde det vært ”morsomt” som TPB skulle bli verdt mye penger. Spørsmålet blir om framtidige modeller for distribusjon av musikk vil ligge i hendene på individer som kun har som mål å promotere egen teknologisk fortreffelighet (for umiddelbar eller framtidig profitt), eller om bransjen selv kan utvise litt vidsyn og kreativitet, til en forandring, og ta grep om utviklingen?