Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Filmatisk nytelse

«Evigheten og en dag» er gullpalmevinneren fra fjorårets Cannes-festival, en vakker og bevegende film om en manns refleksjoner over livet i løpet av et døgn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den filmatiske komposisjonen er tvers igjennom upåklagelig i denne melankolske beretningen om forfatteren Alexandre (Bruno Ganz), som står foran et oppbrudd i livet og ser tilbake på sin karriere og sine kjærlighetsforhold, sine personlige tap og sin utilstrekkelighet. I møtet med en liten gutt, en albansk flyktning, knyttes fortid og nåtid sammen, en forgangen verden med en brutal virkelighet.

Nå er det ingenting brutalt i Angelopoulos\' fortellerstil. Han nærmest glir gjennom årtier i storslåtte tablåer og et gjennomarbeidet billedspråk. Regissøren krever litt av sin seer, at man tar seg tid til å reflektere sammen med ham. For han forhaster seg jo ikke, men lar oss se Alexandres liv i et tempo avpasset fortellingens innhold.

Bruno Ganz vandrer sobert gjennom dette tilbakeblikket og formidler sterke øyeblikk av sårhet og tristesse. Men det er Angelopoulos\' presentasjon av hans skjebne som gjør «Evigheten og en dag» til en film vel verdt å bruke kvelden på. Her fins ikke et tilfeldig bilde og ingen unødvendig staffasje. Særlig de nær umerkelige overgangene mellom fortid og nåtid er nydelig gjort i all sin naturlige enkelhet. Det veksles fra solfylte strender til gråaktig, gresk vinter uanstrengt lekkert.

Da er det lett å tilgi et noe opplagt, oppbrukt og forutsigbart sluttbilde, om det er aldri så logisk. Dette er en episk filmfortelling av beste merke.