Filmatisk Rorschach-test

Clint Eastwoods biografiske film om skarpskytteren Chris Kyle er så ambivalent at den kan tolkes i de fleste retninger.

FILM: Det er visse ting vi har lært om krig ved å se på amerikansk film. Vi har lært at krig kan være både nødvendig og riktig. Vi har lært at krig kan være et helvete. Vi har lært at krig skaper unike bånd mellom soldater samtidig som den river familier og samfunn i filler. Vi har lært at krig kan etterlate skumle vakuum i menneskers liv, og at soldater ofte bærer krigen med seg hjem til sine kjære. Og i Clint Eastwoods «American Sniper» lærer vi alt dette én gang til.

Gud og fedreland Bradley Cooper spiller tittelrollen som snikskytteren Chris Kyle, og han gjør det med en tyngde og en keitete karisma som virkelig lar ham forsvinne inn i rollefiguren. Selv om mye av dette må tilskrives de ekstra lagene med muskler og fett, har den fysiske forandringen også forløst noe i Coopers spill. Kanskje har vi nå nådd et punkt i mediehistorien hvor amerikanske filmstjerner ganske enkelt er nødt til å transformere kroppene sine for å bli tatt på alvor i seriøse roller. Cooper har uansett aldri vært bedre.

Rundt denne rolletolkningen har Eastwood laget en film som er omtrent så kritisk som en krigsfilm kan bli uten å dele det amerikanske kinopublikummet langs tradisjonelle partipolitiske skillelinjer. Det innebærer at «American Sniper» langt på vei sier det dens publikum ønsker at den skal si: Det er både mulig å lese den som en portrett av en amerikansk militærlegende som døde som en helt og som en kritikk av det amerikanske militærapparatets virkelighetsoppfatning.
 
Åpen for tolkning En slik kompleks kombinasjon av ambivalente budskap er ingen liten bragd, men en vellykket krigsfilm må vekke motstridende følelser i sitt publikum, og «American Sniper»s store brist er at Eastwood gjør det vanskelig å bli emosjonelt medskyldig i hovedpersonens gjerninger.

Det ligger unektelig en pirrende spenning i de dataspill-lignende kampscenene og i manusets behandling av historiske hendelser, men alt i alt er det altfor lett å innta rollen som distansert betrakter. Dermed blir dette til syvende og sist en film som samler noen av filmhistoriens mest etablerte innsikter om krig, og lar publikum ta dem til inntekt for sine egne standpunkter.