Filmbransjen syter ikke

DU SKAL VELGE

dine kriger med omhu, ble jeg en gang rådet. Å kjempe kampen for filmkulturen kan i disse dager se ut som en tapt krig. Valgerd Svarstad Haugland syns filmbransjen har fått nok og legger ikke skjul på det, være seg i debatter eller innholdsløse filmmeldinger.

Men for oss som er tillitsvalgte eller ansatt for å kjempe for filmen, er det vår plikt å ikke gi opp. Pågangsmot og inspirasjon henter vi fra fjorårets filmsuksess, vitaliteten i bransjen og ikke minst interessen som råder i Stortingets kulturkomité.

I desember 2003 fattet kulturkomiteen et vedtak om at Regjeringen innen 1. april 2004, skulle legge frem en vurdering av de økonomiske rammebetingelsene for norsk filmpolitikk, med særlig vekt på forholdene omkring økt tilfang av privatkapital, endringer i billettstøtteordningen og innføring av kulturmoms. Svarstad Haugland mislikte den korte tidsfristen og har demonstrativt levert en melding som kvalifiserer til departemental strykkarakter. Departementets vurdering består av fattige 5 sider som ikke svarer på noen av Stortingets spørsmål. Trond Giske sa at meldingen var en fornærmelse og provokasjon. Det er den!

Det arbeidet departementet ikke har gjort på visjonssiden har de tatt igjen i tabeller og oversikter over utbetalte støttebeløp, antall premierer, tilbakebetaling osv. Av disse kan man bla. lese om forhold i regelverket for tilbakebetaling som i praksis ikke fungerer optimalt og som derfor bransjen og departementet er enige om at bør endres. Med bakgrunn i det eksisterende regelverket (vedtatt av Kulturdepartementet), har Svarstad Haugland ved flere anledninger tillatt seg å karakterisere filmprodusentene som grådige. Denne kritikken bygger på et lite antall filmer (3-4), produsert etter ordningen for markedsstøtte, som pga. stor publikumsoppslutning har hevet mye billettstøtte. Flere av tabellene i meldingen fungerer tendensiøst ettersom de legger det utradisjonelle suksessåret 2003 til grunn.

I debatten om budsjettstørrelser opererer Svarstad Haugland med tallet 250 mill. Dette tallet må korrigeres. De siste årene har støtten til produksjon av langfilm blitt redusert flere ganger. I 2002 kuttet finanskomiteen først 5 mill. Deretter kuttet kulturkomiteen ytterligere 5 mill, hvorpå departementet til slutt kuttet 5 mill. til. Til sammen fikk langfilmen et kutt på 15 mill. Dette beløpet er aldri blitt erstattet og dagens støttebeløp til langfilm ligger på ca. 190 mill. Dette er mindre enn Nasjonalteateret, Det Norske Teateret og Operaen. Hvem av disse institusjonene når bortimot 2,5 mill. solgte billetter til en pris av 65 kroner stk? De påplusningene Svarstad Haugland referer til er økninger av midler til dataspill og tv, ikke kinofilmen. Når hun sammenligner Norge med våre naboland lar hun være å regne med de store bidragene fra tv i Danmark og Sverige. Den danske filmavtalen er verdt mer enn 1.7 milliarder kroner, fordelt på en fireårs periode. Vi har langt igjen før vi når dit.

I 2003 hadde vi en markedsandel på 19%. Danskenes var på 25%. Første kvartal i år ligger også vi på 25%. Vi begynner helt enkelt å bli sabla gode. Skal vi gi oss nå? Aldri!

I DEN STORE

Kulturmeldingen frem til 2014 sier Svarstad Haugland at filmen er vår tids sterkeste medium. Det har hun rett i. Det er derfor et tankekors at dette ikke gjenspeiler seg i Regjeringens filmpolitikk, noe verken filmbransjen eller publikum kan slå seg til tåls med.

Vi nekter å la oss dupere, og å bli omtalt som misfornøyde og bortskjemte. Sannheten er at vi er de tøffeste guttene og jentene i klassen som takket være hard innsats og den forrige Regjeringens omlegging av bransjen, har oppnådd en av tidenes største filmsuksesser. Vi kommer aldri til å slutte å lage norsk film, helt enkelt fordi vi må og fordi vi aldri gir opp. Aller minst når vi værer gullmedalje i en høyrisikopsort.

Da burde også en sann kulturminister være på banen. Har hun ikke penger - krev 1% av nasjonalbudsjettet. Vi hjelper deg så gjerne.