TRAILER: Filmen om Askeladden er blant storsatsingene som har blitt plassert bestemt under middels av kritikerne i de store avisene. Vis mer Vis mer

Filmatiseringer av norske klassikere

Filmbransjen tar ikke godt nok vare på den norske kulturarven

Hovedgrunnen til at det blir film av de kjente fortellingene, er at de kan selge mange billetter.

Kommentar

Hva har de til felles, historien om birkebeinerne, eventyret om Askeladden, ekspedisjonen til Roald Amundsen, flukten til motstandsmannen Jan Baalsrud, romanen om guttegjengen i «Beatles», barnebøkene om Snekker Andersen og Julenissen, dyrene i Hakkebakkeskogen og de åtte ungene og mormoren deres, beretningene fra Flåklypa og teaterstykket «Reisen til Julestjernen»?

For det første er de sentrale fortellinger i norsk kulturhistorie, som flere generasjoner nordmenn har hatt et sterkt forhold til. For det andre har alle blitt til kinofilmer de siste årene — eller de er i ferd med å bli det. For det tredje er samtlige av disse kinofilmene støttet gjennom Norsk Filminstitutts markedsordning. Gjennom markedsordningen gir filminstituttet ut millioner i tilskudd ut fra hvor sannsynlig det er at filmen trekker haugevis av folk på kino, ikke ut fra hvor bra den kan forventes å bli. For det fjerde er for mange av disse filmene av semmer kvalitet. Flere av dem ble langt dårligere besøkt enn hva de som sto bak hadde regnet med.

Dette gjelder slett ikke alle — «Dyrene i Hakkebakkeskogen» ble møtt med entusiastiske lovord, og «Snekker Andersen og Julenissen» ble en presentabel koselighet. Hva angår filmene om Amundsen og Baalsrud, er det bare å leve i et lysegrønt håp frem til kinopremierene. Men «Reisen til Julestjernen», «Beatles», «Mormor og de åtte ungene», «Birkebeinerne» og nå, sist uke, «Askeladden — I Dovregubbens Hall» ble alle plassert bestemt under middels på skalaen av kritikerne i de største avisene. Jevnt over blir de beskrevet som skuffelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Velkjente og rotnorske historier er noe av det sikreste å satse på for den som vil selge mange billetter. For produsenter som vil dominere kinomarkedet og politikere og filmbyråkrater som vil få opp seerandelen for norsk film er de gavepakker fra fortiden. Men en lei konsekvens er at store, betydningsfulle norske fortellinger først og fremst er interessante på grunn av sin salgbarhet. Den er grunnen til at de i det hele tatt blir til, og resultatene er forutsigbart anonyme; kostbare produksjoner som kunstnerisk legger seg dvaskt på et dørgende likegyldig minste felles multiplum, fordi de skal favne alle. Jevnt over er filmene langt mer pregløse og klisjéfylte enn verkene de er basert på.

I 2017 er nasjonalmytene og klassikerne altså først og fremst billettmaskiner, ikke inspirasjonskilder for ambisiøse eller personlige verk, som kunne fått frem akkurat hva ved disse historiene som gjør dem så slitesterke, eller belyst hvorfor eller hvordan de synes å si noe om det norske.

Markedsordningen har gjort at norsk filmbransje har kunnet bli gode i klassiske sjangerøvelser som bilfilmen og katastrofefilmen. Det er det grunn til å glede seg over. Men at det nå er den som støtter oppunder samtlige filmversjoner av de mest folkekjære norske klassikerne, basert på ett og bare ett kriterium, er i ferd med å sementere en uheldig tendens, og grenser mot det uansvarlige. De som forvalter støtteordningene bør vurdere å legge inn et filter eller en instans som stiller spørsmål om kvalitet også i de bredeste produksjonene. For for hver film vi får er det en annen vi ikke får.