Jeg hadde tenkt lenge. Ombestemt meg flere ganger. Men til slutt var jeg sikker, helt sikker, det måtte bli «The Straight Story».

«Å. Hva handler den om?» spurte han.

Et såre enkelt spørsmål som fikk meg til å tvile på valget igjen. For – hva handler den egentlig om? Ikke stort. En gammel mann. En traktorgressklipper. Og en veldig lang og fryktelig langsom kjøretur, en ferd mot forsoning.

«Spennende,» sa han.

Ikke i det hele tatt, selvsagt. Å forklare «The Straight Story» blir ikke spennende. Likevel dirrer filmen av spenning (rekker gamlingen fram før det er for seint?), den skinner om kapp med sola over de endeløse kornåkrene i Midtvesten (Lynch kan et og annet om billedspråk), og den rører varsomt ved de mest grunnleggende tingene i livet (som er altfor vakre til å plasseres i en parentes her).

«Greit nok,» sa han, «men du har da aldri vært i Midtvesten?»

Jeg har aldri vært i Midtvesten. Aldri i Iowa, der reisen begynner, aldri i Wisconsin, der den ender. Men turen til 73 år gamle Alvin (Richard Farnsworth), en mann med flanellsskjorte, kritthvitt hår og verdens snilleste øyne, bringer meg likevel til kjente trakter. Er det fordi alle som er fra Nord-Norge kan identifisere seg med fryktelig lange kjøreturer? Kanskje litt. Men mest fordi det handler om Alvin. Gode, gamle Alvin. Og jeg har alltid vært så glad i gamle mennesker! Livet de har levd, erfaringene de har gjort seg, furene det har gitt dem i ansiktet, (u)vanene de har lagt seg til, staheten de har bygd opp. Alvin har alt, han er farmor og farfar, bestemor og bestefar, i en og samme figur, jeg gråter med ham, jeg ler med (og litt av) ham, og han minner meg på at det virkelige livet leves av virkelige mennesker som har viktigere ting fore enn å oppdatere statusen sin på Facebook.