Norske tenketanker  trives tydeligvis best i eget kinoselskap, men filmen "Leviatan" - som ble vist på Cinemateket sist uke- går uansett på tvers av politiske skillelinjer.
Norske tenketanker trives tydeligvis best i eget kinoselskap, men filmen "Leviatan" - som ble vist på Cinemateket sist uke- går uansett på tvers av politiske skillelinjer.Vis mer

Filmen som både høyre- og venstresida tar til inntekt for sin ideologi

Men en skal nesten ha druknet i tenketanken for å greie å tilpasse «Leviatan» til en norsk høyre-venstre-dikotomi.

Meninger

Jon Rognlien har lagt merke til det komiske i at to tenketanker, Manifest og Civita, arrangerte gratis visninger av Andrej Zvjagintsevs film «Leviatan» i hver sin kinosal på Cinemateket i Oslo med en times mellomrom. Hva har lokket dem til å fremme denne filmen, spør han, og mener den er for dyp og mangetydig til å kunne politiseres.

Jeg holdt innledningsforedraget for Manifests visning, og opplevde et publikum som ble grepet av filmens sterke uttrykk og dypsindighet. I den påfølgende diskusjonen var det ingen som trakk fram det fløypolitiske prismet. En skal nesten ha druknet i tenketanken for å greie å tilpasse Leviatan til en norsk høyre-venstre-dikotomi.

Russland er et land vi nordmenn sliter med å forstå, både politisk og kulturelt. I kjølvannet av frykten som har oppstått det siste året, har vi større behov enn noensinne for et innblikk i russisk samfunnsliv. Selv med sine stereotype bilder av korrupsjon og alkoholisme, gir Leviatan et slikt innblikk. De menneskelige følelsene av urettferdighet og avmakt overfor det store systemet er universelle, men det er en grunn til at Zvjagintsev har lagt filmen til Russland i stedet for, som han har gjort tidligere, å legge handlingen til et ubestemt sted.

Det er selvsagt også interessant at filmen har skapt så kraftige negative reaksjoner i det russiske kulturdepartementet, og at den nå, fire måneder etter opprinnelig premieredato, skal vises i en sterkt sensurert utgave på grunn av loven som forbyr banning i massemedier. Dette sier noe om klimaet for å uttrykke seg i det russiske kulturlivet, og om hvordan det tilspissede forholdet mellom stat og samfunn hele tiden beveger seg. Dessuten sier denne situasjonen oss noe universelt - om viktigheten av å kunne ta opp samfunnsproblemer gjennom fiktive historier, for å skape diskusjon.

På det punktet er det neppe uenighet mellom tenketanker, selv om de tydeligvis trives best i eget kinoselskap.