BLIR UVEL: «Raw» handler om en veterinærstudent som går fra å være vegetarianer til å spise menneskekjøtt. Filmen er regissert av prisbelønte Julia Ducournau. Vi advarer mot sterke bilder. Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Raw»

Filmen som får canadiere til å besvime er endelig klar for norske kinoer

Julia Ducourneaus beryktede kannibalepos «Raw» er en forstyrrende og forførende oppvekstskildring. 

FILM: Julia Ducourneaus «Raw» var en av de store positive overraskelsene under fjorårets filmfestival i Cannes, og siden den gang har media videreformidlet beretninger om en grøsser så grotesk at voksne mennesker besvimer under visningene. Selv er imidlertid skrekkfilmconnoisseuren Ducourneau klar på at hun verken har laget en grøsser eller noen spesielt sjokkerende film, men en coming-of-age-fortelling med glimt i øyet og liberale doser kannibalisme.

Raw

5 1 6

Grøsser, drama

Regi:

Julia Ducourneau

Skuespillere:

Garance Marillier, Ella Rumpf, Rabah Nait Oufella, Laurent Lucas m.fl.

Premieredato:

28. april 2017

Aldersgrense:

18 år

Orginaltittel:

Grave

«Vegetarianeren som sprakk.»
Se alle anmeldelser

Ukonvensjonell
Nettopp det at «Raw» ikke følger en skrekkoppskrift, men snarere drysser grøsserelementer over et anspent og fremmedgjørende oppvekstdrama, gir filmen en gjennomslagskraft som de fleste moderne sjangerfilmer mangler. Historien om den unge vegetarianeren Justine som begynner på veterinærstudiet og sakte, men sikkert utvikler en appetitt på menneskekjøtt som overstyrer alle hennes siviliserte instinkter, beveger seg nemlig aldri dit man tror den skal.

Filmen er en vedvarende drakamp mellom europeisk arthousedrama, selvbevisst splatterfilm og et beskjedent budsjett, og dette lader Justines bisarre og blodige reise mot selvinnsikt med en urovekkende, ubestemmelig atmosfære. Dypest sett er «Raw» en fortelling om å lære seg selv og sin kropp å kjenne, og å akseptere seg selv for den – eller det – man er. Og i denne metafortunge sammenhengen blir universitetsstudentenes sadistiske innvielsesritualer langt mer fryktinngydende enn den nærmest uskyldige gnafsingen på menneskekjøtt.

Uhyggelig
«Raw» kan tolkes som et bilde på alt fra anoreksi og flink pike-syndrom til seksuell oppvåkning, men Ducourneau er heldigvis smart nok til å ikke forankre filmen i noe fasitsvar. Snarere fryder hun seg over å servere blod, gørr, sex, søskenkrangler og et av de mest uhyggelige undervisningsbyggene som noensinne er festet til film. «Raw» er kanskje ikke en grøsser i tradisjonell forstand, men all den tid den er langt mer forstyrrende, forførende og fascinerende enn 99% av sjangerfilmene vi får se på norske kinoer, er dét utelukkende en god ting.