«SJOKKDOKUMENTAREN»: «Faces of Death» fikk legendestatus i USA under VHS-kasettenes gullalder - godt hjulpet av påstanden om at den var forbudt i 46 land. Video: F.O.D. Productions Vis mer

«Faces of Death»

Filmen var «ulovlig i 46 land»: - Ekte mennesker blir drept på skjermen

40 år seinere sjokkerer «dokumentaren» fortsatt.

Henrettelser. Obduksjoner. Mennesker og dyr som vandrer hen til de evige jaktmarker på de mest groteske måter, ekte og iscenesatte dødsfall om hverandre. I en verden full av «Saw»-filmer og IS-videoer, sjokkerer den 40 år gamle kvasi-dokumentaren «Faces of Death» fortsatt.

- «Faces of Death» er legendarisk. Det var noe forbudt over det. Folk snakket om den og om hvordan alt var ekte: Du får faktisk se ekte mennesker bli drept på skjermen, sier Michael Felsher, eier av Red Shirt Pictures, til The Independent.

Det Detroit-baserte filmselskapet sto bak en dokumentar i forbindelse med filmens 30-årsjubileum i 2008.

- Filmen fikk et rykte som noe folk utfordret hverandre med. Tør du virkelig se denne? Klarer du?

Den beryktede «sjokkumentaren» kom i kjølvannet av VHS-spillernes gullalder. Takket være de nette videokassettene kunne store og små for første gang se film i sin egen stue når de ville, og utleieforretninger for film ble kjapt en lukrativ business.

Med tilgjengeligheten fulgte også mer tvilsomt materiale. Pornografi og spekulative voldsfilmer var kjapt å finne i hyllene. «Faces of Death» var plommen i det blodige egget.

Regissør og våpenhandler

- Det er ganske kult å tenke på at jeg faktisk har skapt en kultfilm, sier regissør Conan LeCilaire til The Guardian.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Conan LeCilaire er et pseudonym den unge regissøren, som da var i 20-åra, tok fordi han trodde det betød «Conan The Killer» på fransk.

- Det betyr ikke det i det hele tatt. Men jeg syntes det var snedig den gangen, sier han.

Det er få som kjenner LeCilaires faktiske identitet, og de som gjør det har valgt å respektere ønsket hans om å forbli anonym. I dag bor han i Colorado med familien sin, hvor han driver en våpenbutikk.

LeCilaire vokste opp i Sør-Carolina. Faren eide et firma som produserte naturfilmer. Etter å først ha fått jobb i firmaet som 14-åring, jobbet han seg sakte, men sikkert opp til en produsentstilling.

Drepte hai med giftige sjøpiggsvin

En dag på midten av 70-tallet ble han kontaktet av en representant for den japanske filmselskapet Tohokushinsha. Med seg hadde han et eksemplar av en dokumentar kalt «The Big Hunt». Filmen inneholdt fotomateriale av dyr som ble drept.

Filmen var en såkalt «mondo-film». Sjangeren tar navnet fra den italienske filmen «Mondo Cane» fra 1962.

«Mondo Cane» er en samling filmsnutter fra reiselivsreportasjer med mildt sagt varierende innhold: fra stammeritualer i Afrika, amerikanske kvinner som brukte bestemte slankemaskiner, til en scene der seilere dreper en hai ved å stappe giftige sjøpiggsvin ned halsen på den.

Mondo-filmene kjennetegnes ofte ved slike grafiske scener av dyr som blir slaktet eller drept.

- De var de første «sjokkumentarene», sier LeCilaire til The Guardian. Spesielt én scene «Mondo Cane» hadde gjort inntrykk på ham: skaperne hadde filmet innsida av et kinesiske «dødshus», hvor syke og gamle ble plassert for å leve ut sine siste dager.

Det var denne scenen som datt inn i hodet på LeCilaire mens han snakket med representanten fra Tohokushinsha. Han var lei av å lage dyrefilmer. Han ville sikte høyere.

- Hvorfor lager vi ikke en film om mennesker som blir drept? spurte han.

Han fikk et rart blikk, men ikke avslag. Representanten ba ham sette sammen en rull med prøvemateriale.

Her starter historien om 70-tallets mest sjokkerende film.

- Hjernen var rosenkål

LeCilaire overtalte en lege han kjente til å slippe ham inn i et likhus, hvor han fikk tillatelse til å filme en ekte obduksjon. Deretter klippet han videoen sammen med annet grafisk materiale, inkludert opptak av seler som ble slått i hjel med klubber.

Flere Tohokushinsha-representanter fløy inn til USA for å se materialet. LeCilaire rigget og projektoren og viste dem utkastet han hadde laget.

- De gikk fullstendig bananas, sier LeCilaire.

- De var overbegeistret.

LeCilaire bestemte seg for å lage resten av filmen på samme formelen, og dra ideen så langt han kunne. Han kontaktet nyhetsbyråer og kjøpte blant annet opptak av flere bilulykker. Gullfuglen skøyt han imidlertid først da ett nyhetsbyrå fortalte ham at de hadde en kassett på bakrommet, med navnet «Kroppsdeler.»

Da materialet tok slutt, bestemte LeCilaire seg for å iscenesette falske dødsfall, drap og ulykker ved hjelp av filmtriks. Han hyret inn skuespillere og et profesjonelt Hollywood-filmcrew, og filmet i litt over en måned.

Blant scenene som ble spilt inn i denne perioden er en beryktet sekvens der tre personer sitter rundt et bord og tilsynelatende dreper en ape, for så å åpne hodet og spise hjernen som fingermat.

Ifølge John Alan Schwartz, som skrev filmen under pseudonymet Alan Black, var scenen 100 prosent falsk - og ingen aper kom til skade under innspillingen. Hodet som ble åpnet var bare en rekvisitt, sier han.

- Hjernen var rødfarget gelatin og rosenkål, og blodet var teaterblod. Det smakte antakeligvis mye verre enn en ekte apehjerne, sier han til nettstedet Deadspin.

Han forteller at apen ble bundet fast til bordet og slått i hodet med klubber. Klubbene var imidlertid laget av isopor.

- Apen gikk fra konseptene, og det passet perfekt, fortsetter han.

- Vi kuttet vekk, og erstattet apen med et falskt apehode. Så åpnet vi «skallen».

«Faces of Death» ble en braksuksess på japanske kinoer, men det var først ved VHS-kassettenes inntog at den gikk sin virkelige seiersgang.

Omslaget, som hevdet at filmen var «ulovlig i 46 land», gjorde sitt for å sikre omdømmet. I virkeligheten var filmen bare forbudt i Australia, Finland, New Zealand, England og Norge - og bare midlertidig.

«Pedagogisk grusom»

Kay Olssen er filmentusiast, og sammen med Haakon Olav Thunestvedt driver han konseptet «Forstyrret filmsalong» på Cinemateket. Han kaller filmen «pedagogisk grusom».

- «Faces of Death» er pedagogisk i måten den er sensasjonell. Den bruker dokumentarteknikker til å bygge opp forventningene til grusomhetene publikum skal få se, sier han til Dagbladet.

I tillegg til «Mondo Cane», sier han at «Faces of Death» låner grep fra en annen populær 70-tallssjanger: de såkalte «dystopi-dokumentarene».

- Dette var dokumentarer som tok for seg forskjellige måter verden skulle gå under på, enten det dreide seg om overbefolkning, miljøkriser, krig eller forvokste insekter. De brukte ofte et grep der en skuespiller som agerer vitenskapsmann geleider deg gjennom filmen. Da «Faces of Death» brukte dette i 1978, var det allerede ganske oppbrukt.

Olssen synes det er pussig at filmen fortsatt sjokkerer.

- For det første er store deler av filmen åpenbart iscenesatt. Man kan tydelig se at det er spesialeffekter, og de er heller ikke spesielt sofistikerte, til og med for sin samtid. Snarere tvert imot.

Han tror imidlertid mye av filmens popularitet kan knyttes til en urban myte.

- Det oppsto mange myrter i kjølvannet av VHS-kassettenes inntog, deriblant myten om «snuff-filmen», sier han.

Snuff-filmer er filmer med opptak av ekte drap. Olssen kaller dem «raffinert drapsporno», og regner ikke moderne drapsvideoer som snuff.

Snuff-filmer i ordets rette forstad eksisterte aldri, sier han. Likevel trodde mange at «Faces of Death» var nettopp det, noe som bare gjorde den mer populær.

«True crime»

Olssen tror ikke en film som «Faces of Death» kunne ha blitt laget i dag. Han mener imidlertid «sjokkumentarene» har gitt stafettpinnen videre til en annen, mer mainstream sjanger.

- True crime er et liknende fenomen, selv om det ikke er like eksplisitt, og som regel er mer smakfullt produsert.

Olsen mener man kan trekke linjer fra «Faces of Death» til populære serier om reelle kriminalsaker.

- Folks interesse av det makabre skal ikke undervurderes.