EPOS OG KAMMERSPILL:  Hollywoods blocbusterregissører har nærmest konkurrert om å lage store epos om annen verdenskrig, som Steven Spielberg med «Redd menig Ryan».
EPOS OG KAMMERSPILL: Hollywoods blocbusterregissører har nærmest konkurrert om å lage store epos om annen verdenskrig, som Steven Spielberg med «Redd menig Ryan».Vis mer

Filmens favorittkrig

Ingen krig har inspirert så mange filmer som annen verdenskrig.

Kommentar

Noe blir bare mer tiltrekkende jo lenger vekk det fjerner seg. Det er i dag 75 år siden annen verdenskrig kom til Norge. Men helt siden krigens slutt, egentlig siden dens begynnelse, har det vært laget og sett krigsfilmer med manisk iver. Ingen krig har inspirert så mange spillefilmer som annen verdenskrig. At konflikten var så enorm, er bare én av årsakene.

At krigen som kulisse gir spenning, fare og moralske dilemmaer nærmest gratis, er også bare en delforklaring. For noen kriger er likere enn andre. Før årets «American Sniper» var det å lage en film om Irak-krigen, nærmest den sikreste måten å skape en flopp på.

Antallet filmer fra annen verdenskrig var høyt på førti-, femti- og sekstitallet, dalte noe gjennom sytti- og åttitallet, nådde et bunnpunkt på nittitallet før en ny, bratt stigning. De siste femten åra har krigsfilmen på ny manifestert sin stilling som en dominerende sjanger med bred appell, og med sine egne klisjeer og konvensjoner. Hollywood-godzillaer som Steven Spielberg, Clint Eastwood og Michael Bay har nærmest konkurrert om å lage store, levende krigslerreter av yrende slagmarker for å suge seeren inn, men krigen åpner for historier på alle skalaer: Realisme og pastisj, politikk og action, blockbustere og intime kammerspill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje er avstanden i tid litt av poenget: Der den mest umiddelbare etterkrigstiden i sin nummenhet forsøkte å få orden på hva som egentlig hadde skjedd, kan et publikum som kjenner krigen gjennom populærkulturen, historietimene og en og annen bestefarsanekdote, sentimentalisere en epoke der farene var mange, men heroismen også stor.

Her har også annen verdenskrig en ubestridelig fordel som filmbakteppe: I større grad enn så mange andre omfattende konflikter, kan ettertiden se tilbake og grøsse, men kjenne på en indre ro over at det var en nødvendig kamp som nedkjempet et system drevet av en menneskefiendtlig ideologi. Det gjør annen verdenskrig til et bedre utgangspunkt for underholdningsfilmer, helteepos og komedier enn andre konflikter.

Det blir mye gru underveis, men anstrengelsene vil som regel ha en følelse av hensikt, at ofrene ble gjort for å nå et nødvendig mål. Til tross for tallrike historier som har søkt å komplisere den moralske klarheten, har denne tilnærmingen fremdeles en magnetisk kraft på seerskarene, ikke minst i Norge.

Til sammenlikning har Vietnamkrigen vært brukt helt annerledes: Filmer lagt til de blodige krigsåra i jungelen har i større grad enn annen verdenskrig-filmene gått inn for å skildre krigens absurditet, der lidelsene er mange og meningsløse. «Apokalypse nå» og «Platoon» er typiske eksempler, og også «Good Morning, Vietnam» har et bitter bismak. De ble da også alle laget i en annen og mer autoritetskritisk tid, der man søkte narrativer som var splittende mer enn samlende. Fortellinger fra annen verdenskrig kan være begge deler.

De kan være små og store, og vil fortsette å være alt sammen, minst fram til hundreårsmarkeringen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook