Filmens gentleman

BOK: «Du er 1.88 høy, med et påfallende bra utseende og internasjonalt berømt som Simon Templar og Brett Sinclair – hvor anonym vil publikum synes at du virker?» Dette er filmprodusenten Fred Zinnemanns begrunnelse for at Roger Moore i sin tid ikke fikk rollen som Sjakalen i filmatiseringen av Fredric Forsyths roman av samme navn.

Han var for berømt! Og kjent og kjær har han vært overalt, ikke minst i Norge.

Norgesvenn

Helt siden Roger Moore kom hit til landet på sitt første besøk i 1965, har han hatt en plass i norske hjerter som en trygg og solid norgesvenn. Han er grundig nevnt i bøker både av Yngvar Holm («Swing it») og Arne Hjeltnes («549 tv-heltar»), og beskrevet som en gentleman. Vi har kunnet skue ham på skjermen som middelalderridderen Ivanhoe, som engelsk slektning i westernserien Maverick (skjønt jeg er ikke sikker på om han var med i de få episodene som ble vist på NRK sommeren 1964), som Helgenen, som «gullgutten» Lord Brett Sinclair, eller vi har opplevd ham på kino som 007 James Bond. Dette siste har jo vært et diskusjonstema blant Bond-fans, om han egentlig var typen til å spille hemmelig agent.

I en alder av godt og vel åtti år har nå Moore fått sin selvbiografi på plass. Boka er tredelt og omhandler skuespilleren, filmstjernen og UNICEF-representanten.

Heltene

Roger Moore dukket opp på norske skjermer i august 1963 som en pertentlig og moderne detektimehelt. Navnet var Simon Templar alias «Helgenen», og kjøretøyet var en Volvo Sport. Og om han kunne være hardhendt en gang eller to pr. episode, var han alltid rettferdig. I 1971 dukket «Gullguttene» opp. På det tidspunkt var han trygt etablert som stor stjerne.

Moores tidlige år er godt dokumentert her. Han hadde ingen lett vei opp til berømmelsen. Boka er fylt med minner fra krigen, fra dager med slit og strev og en sterk vilje til å komme seg fram. Og det nytter for hans vedkommende; rollene kommer sakte, men sikkert. Jeg kunne tenkt meg mye mer om tv-seriene, men det er vel vanskeligere å referere til rundt to hundre tv-episoder enn et dusin filmer.

En myte blir imidlertid avlivet her. Det er blitt sagt at Helgenens bil, en Volvo P 1800 (populært kalt Volvo Sport) ble valgt ut fordi folka bak Jaguar ikke trodde på serien, og derfor ikke ville ofre en Jaguar, enda de ble lovet masse reklame. Dette er ikke riktig. Jaguar hadde stående ordrer på millioner av pund, ordrer de ikke ville få ferdig på mange måneder, og brød seg ikke med reklamens makt.

Anekdoter

Av filmene får Bond-filmene naturlig nok mest omtale. Det er nok som agent 007 Moore vil bli husket, men han har vært med på mye mer, både halvkjente og ukjente produkter. Her er det også en del stoff om regissører, stuntmenn og andre hvis roller man ikke tenker så mye over.

Vi blir servert et vell av artige anekdoter både fra innspillinger og om andre skuespillere, det blir nesten for mye noen ganger. På den annen side, noen av dem er vanvittig morsomme, og de practical jokes noen av skuespillerne har utført mot hverandre er fornøyelig lesning. Rusbruken har ikke vært snau heller, selv om Moore selv har vært måteholden. Tony Curtis – medspiller i «Gullguttene» – er derimot mye på kjøret, for dem som digger å lese om rusa Hollywood-storheter.

Privatlivet

Dette er en selvbiografi, og da er det klart at da sitter bukken og passer havresekken. I det hele tatt; man føler at mye skjøvet under teppet på den hjemlige fronten. Moore nevner sine hustruer, sine barn og sine hunder ved navn, men det blir ikke så mye utenom det. Han treffer sine kjære, blir gift og skilt, igjen og igjen og igjen. Skjønt det skal sies at hans fjerde og sannsynligvis siste på konefronten, Kristina, får svært positiv omtale.

I dag arbeider Roger Moore mye for UNICEF. Det føles kanskje litt paradoksalt at mannen som i all sin overflod ble britisk skatteflyktning, nå forsøker å skaffe til veie penger til barn som ikke har noen ting. Men for all del; han gjør åpenbart en storartet jobb i så måte.

Humor

Språket er på mange måter helt i stil med Moore slik man har oppfattet ham i forskjellige filmatiske sammenhenger opp gjennom åra; sofistikert, men med en lun humor. Oversetteren har nok hatt sine problemer her og der for å få alt i boks, det kryr av fotnoter. En filmografi i tillegg hadde gjort seg, og med så mange kjendiser innenfor permene hadde et register vært velkomment.

Moore har vært en del syk, og har bevilget ei halv side med takk til leger som har holdt ham i live opp gjennom åra. Til alt overmål lyder bokas siste setning: «Jeg har jo sagt at jeg er hypokonder!»