Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «The Gentlemen»

Filmens store svakhet

«The Gentlemen» er jevnt over god, men hovedrolleinnehaver Matthew McConaughey mangler karisma og kraft, mener Dagbladets anmelder.

«The Gentlemen»

4 1 6

Actionkomedie

Regi:

Guy Ritchie

Skuespillere:

Matthew McConaughey, Hugh Grant, Michelle Dockery, Charlie Hunnam, Henry Golding, Colin Farrell

Premieredato:

28. februar 2020

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«The Gentlemen»

Se alle anmeldelser

FILM: Guy Ritchies verden er en maskulin verden, fulle av lurvete britiske menn som konfronterer andre lurvete britiske menn med raske replikker og brå vold. Slik var det i den herlige gjennombruddsfilmen «Lock, Stock and Two Smoking Barrels», slik var det i de støle «Sherlock Holmes»-filmene, og slik er det i «The Gentlemen».

Fortapt McConaughey

Hovedpersonen her er noe så aparte som en amerikaner. Han er Mickey Pearson (Matthew McConaughey), han har blitt narkokonge i det nye hjemlandet ved å overtale fattige aristokrater til å la ham bruke landeiendommene deres, og han er, dessverre, litt fortapt.

Det vil si, Mickey selv vet hva han driver med. Men Matthew McConaughey svimer rundt i dette fremmede cockneyuniverset og vet liksom ikke hva han skal gjøre med det. Det er en stor svakhet ved «The Gentlemen» at selve hovedpersonen ikke har noen utpreget karisma eller kraft. Det skaper en åpning for at Hugh Grant kan snike seg inn, ta med seg hele filmen og løpe av sted med den. Grant spiller en frilansfotograf med sans for kompromitterende bildebevis, som prøver å få kriminelle og avisredaktører til å overby hverandre i jakten på det han har å selge.

Ultimat opportunist

Det er ikke akkurat noen hemmelighet at Grant er en mangeårig motstander av britiske tabloidaviser og taktikkene deres, og her koser han seg glugg i hjel med å skape den ultimate, ryggesløse opportunisten, i den grad at du nesten ender opp med å heie på ham.

Ellers er det noe litt slitent og overdrevet ved Richies sans for gangstere som stirrer hardt på hverandre og forteller hverandre hva de skal gjøre med hverandre hvis de ikke får viljen sin. Det er liksom noe litt pubertalt over alle de brede beinstillingene, på en måte det ikke var da Richie laget de første filmene sine. Samtidig har også «The Gentlemen» en overbygning som gjør den ordentlig interessant.

Outsiderne vil inn

Hovedpersonene tilhører alle outsidergrupper i det britiske samfunnet: De er amerikanske, asiatiske, jødiske, eller på andre måter synlige minoriteter. Men det de slåss for, er i bunn og grunn å bli respektable og innforståtte, på den tradisjonelle, britiske måten. De vil beherske bestemte arenaer, de som så lenge har vært domenet til hvite menn med innfødte etternavn. Det virker ikke akkurat tilfeldig at Pearsons forgudede kone spilles, fint, av Michelle Dockery, som verden er vant til å se på Downton Abbey. Det er en spennende dynamikk mellom den handlingslammede britiske overklassen og de energiske inntrengerne, som forakter de førstnevnte, men samtidig ønsker seg det de har. På alle nivåer slåss de for en sjanse til å komme seg opp og fram.

Det er dette som gjør «The Gentlemen» til en artig film, jevnt underholdende og med blaff av den gamle Ritchie-humoren. Charlie Hunnam finner nye, tøffe sider av seg selv, mens Henry Golding, de siste åras nykronede førsteelsker, strever med å finne den sjarmerende kjipheten i seg selv. Og sjarmerende kjiphet er helt nødvendig for at vi skal ville henge med denne gjengen og se all den forunderlige mengden skade de klarer å volde hverandre og seg selv.

Hele Norges coronakart