Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Filmfest i mørketida

Filmfestivalen i Tromsø er ikke den som henter flest Hollywood-stjerner. Men det er den som trekker flest publi- kummere.

«IT?S HARD BEING LOVED BY JERKS»:   I lys av terrorangrepet i Paris er dokumentarfilmen om Charlie Hebdo satt opp som ekstrafilm på programmet under Tromsø internasjonale filmfestival. Foto: TIFF
«IT?S HARD BEING LOVED BY JERKS»: I lys av terrorangrepet i Paris er dokumentarfilmen om Charlie Hebdo satt opp som ekstrafilm på programmet under Tromsø internasjonale filmfestival. Foto: TIFF Vis mer
Kommentar

I dag åpner filmfestivalen i Tromsø. Det er ikke den festivalen som roper høyest, men både i antall solgte billetter og antall filmer er det Norges største filmfestival. I fjor var det totalt 58167 besøkende - i en by med 72000 innbyggere. Det er nesten tre ganger så mange som filmfestivalen i Haugesund, en festival som roper adskillig høyere og gjør sitt beste for å være så glamorøs som det er mulig å bli i Norge.

MENS FILMFESTIVALEN i Haugesund aldri helt har bestemt seg for om de skal være en norsk bransjefestival, en internasjonal filmfestival, et fesjå eller en folkefestival, så er filmfestivalen i Tromsø så til de grader blitt en folkefestival. Midt i mørketida kryper både krøllrullede Tromsø-fruer og svartkledde studenter ut av sine hi for å gå på kino - og på cafe. Og hva får de se? Internasjonal film som har en ting til felles: De er såkalte kvalitetsfilmer.

Selv om det skal sies at det hvert år også dukker opp overraskelser av det hysteriske morsomme, teite eller sjokkerende slaget, det være seg asiatisk sadomasokisme eller for første gang i år: Et eget sci-fi program.

SOM EN TROFAST festivalgjenger nylig uttalte under årets første «hvilke filmer skal du se på TIFF i år»-kafédiskusjoner «Jeg satser på å se en jævlig dårlig film i år også». Det er nemlig en del av sjarmen - i tillegg til alle de gode. På min liste står ofte én gråtefilm, én livsbejaende, gjerne latinamerikansk, minst én russisk, en passe dose østeuropeisk sosialrealisme og gjerne både humor og horror. Og minst et kortfilmprogram. Ikke minst er det viktig å lytte til jungeltelegrafen - noe som dessverre blir en stadig støtte utfordring siden mange filmer blir utsolgt tidlig.

FLERE AV FILMENE fra Tromsø kommer aldri på kino i resten av landet. Andre blir oppdaget og distribuert etter festivalen - ofte totalt uforutsigbart hvilke. TIFF har helt siden starten for 25 år siden hatt fokus på film fra nordområdene, både kort- og lang. Ofte har åpningsfilmen vært norsk, og både regissører som Bent Hamer og Pål Jackman har åpnet Norges største filmfestival. I dag sikter de store norske regissørene mer mot de større utenlandske festivalene, noe som er synd for TIFF. De siste åra har det vært langt mellom de store norske premierene, noe som dessverre også har gjort pressedekningen mindre. Litt snodig er det at det i står flere norske filmer på programmet som gikk på kino allerede i fjor, som for eksempel «Blind» og «Kaptein Sabeltann». Et skår i den (nord)norske filmgleden er også at den planlagte åpningsfilmen, «There’s always next season», en dokumentar om snowboardmiljøet i Tromsø på 90-tallet, ikke ble ferdig i tide. Og selv om TIFF er tøff, er det litt for høyt spill.