Filmjuryen mener «Short Cuts» er på topp tre

Hva mener du?

3. plass, internajsonale filmer, «Short Cuts», Robert Altman, 1993.

  • Stem selv på dine favorittfilmer og bli med på kåringen av folkets liste.

    Robert Altmans moderne mesterverk «Short Cuts» (1993) er verken en serie kortfilmer eller en episodefilm. Løst basert på ni noveller og et dikt av Raymond Carver er «Short Cuts» et enestående episk drama som fortelles innenfor noen grunnleggende rammer.

    Noen av disse rammene er knyttet til et sted, et begrenset tidsforløp og sammensetningen av en rekke karakterer som uansett ulikheter har noen felles referanser.

    «Short Cuts» utspiller seg i Los Angeles, de parallelle handlingene utspiller seg over kort tid, og de drøyt tjue sentrale karakterene er ganske vanlige folk som sliter med familierelasjoner. Særlig forholdet foreldre og barn går igjen i nesten alle historiene.

    ROBERT ALTMANS PROSJEKT var ganske ambisiøst, siden filmens spilletid var på drøyt tre timer, og filmen var tilsynelatende uten en handling i konvensjonell forstand. Filmens struktur var bundet opp av en rekke parallelle handlinger, med dilemmaer knyttet til mellommenneskelige relasjoner, der de ulike historiene og karakterene nesten umerkelig krysser hverandres spor.

    Kanskje kunne hver historie vært grunnlag for en egen filmfortelling, men det er i møte med alle disse menneskene at «Short Cuts» finner sin svært engasjerende form. Rammen rundt Altmans film er katastrofen. Filmen begynner med helikoptre som flyr over Los Angeles nattetid med sprøytemidler mot en insektepidemi.

    Settingen fremstilles som en krigstilstand i Amerika, og dette foregår like etter den første Golfkrigen og begynnelsen av den eskalerende konflikten på Balkan, noe som også kommenteres av et nyhetsanker på TV. I skyggen av denne katastrofale tilstanden presenterer Altman kort de ulike familiene og karakterene med mer hverdagslige katastrofer i relasjonene.

    Det kan være familie- og parrelasjoner som er på grensen til oppløsning, og det mangler ikke på mennesker som er enten destruktive eller selvdestruktive når problemene begynner å tårne seg opp.

    MEN DET FINNES situasjoner og sekvenser som hviler over hele det store ensemble av karakterer og historier. Etter en drøy halvtime følger vi unggutten Casey som er litt seint ute på vei til skolen. Han løper brått ut i veien (tar en «short cut») og blir påkjørt av en bil. Casey er tilsynelatende uskadet, og ønsker ikke hjelp av kvinnen som førte bilen. Dette er den første scenen der karakterene virkelig vikles inn i hverandre, og Casey blir en stille hovedfigur idet han havner i koma, og etter hvert blir liggende på sykehus under overvåkning.

    Det som har skjedd med Casey påvirker mange av karakterene indirekte, eller i skjøtene som oppstår idet Altman pusler sammen sine biter. Men det dramatiske punktet som oppstår ved spørsmålet om den kvinnelige sjåførens skyld får ingen forløsning, i «Short Cuts» er det helt andre detaljer i menneskers følelsesliv som blir behandlet.

    Et annet element som går igjen gjennom hele Altmans film er de episodiske musikalske innslagene med jazzsangerinnen Annie Ross, som setter en helt særegen kommenterende stemning til filmen. Annie Ross spiller en alkoholisert sangerinne som også i sin egen historie har problemer med datteren Zoe, som er en svært dyktig klassisk cellist, men med meget destruktive sider. Musikken kommenterer de ladede stemningene og tilstandene i alle historiene, som en opplevelse av at indre demninger kan briste på alle kanter.

    DET ER IKKE DE DRAMATISKE episodene som fyller Altmans store verk, heller ikke i «episoden» om de tre mennene hvis fisketur avbrytes av funnet av en ung død kvinne i elva. Altman konsentrerer seg om karakterene og hvordan relasjonene utvikler seg.

    Altmans ensembledrama virket som en nyvinning på film da den kom, men han hadde tidligere dyrket denne formen for fri karakterdrevet fortelling – blant annet i sitt mesterverk fra 1975, «Nashville», en tre timer lang film der han fulgte 24 karakterer gjennom et døgn på en country-festival, med noen løse dramatiske tråder i strukturen. Han gjorde noe liknende senere på 1970-tallet med «H.E.A.L.T.H», og han gjentok etter «Short Cuts» noe av den sømløse formen i jazzfilmen «Kansas City» og i «Gosford Park».

    Robert Altmans «Short Cuts» kunne med sine mange små mellommenneskelige dramaer vært et utgangspunkt for en TV-serie, men formen gjør det hele til en annerledes og inspirerende film der de ulike historiene og karaktersammensetningene står i assosiative relasjoner til hverandre. I «Short Cuts» er det ikke hver enkelt historie som er unik, men snarere sammensetningen av flere historier som skaper et sjeldent konsekvent univers.

    ROBERT ALTMAN MAKTET alltid å samle et imponerende hoff av sterke skuespillere til sine filmer. «Short Cuts» er en film om små og store katastrofer i menneskers liv, og sammensetningen av skuespillere gir en åpenbar referanse til katastrofefilmsjangeren som hadde sin storhetstid på 1970-tallet.

    Enten katastrofen var et framkomstmiddel i trøbbel, en skyskraper i flammer eller en eller annen form for naturkatastrofe – skuespillergalleriet var alltid fylt med navn fra førsteklassen i Hollywood, som fungerte som garantister for kommersiell suksess.

    For Altman er ikke valgene av skuespillere kommersielt betinget, han har flere navn rundt seg som i stor grad er blitt hans faste samarbeidspartnere, og når nye navn dukker opp er det gjerne skuespillere som har noe ekstra å bygge sin karakter på.

    «Short Cuts» ble da heller ikke noen kommersiell suksess for Altman, kanskje mest på grunn av at han unngikk enhver form for sentimentalisering, noe som ikke var tilfelle med ensemblefilmen «Grand Canyon» av Lawrence Kasdan, som kom året før.

    «SHORT CUTS» HAR HATT EN enorm innflytelse på internasjonal filmproduksjon etter at den ble lansert i 1993, og er kanskje ved siden av Quentin Tarantinos «Pulp Fiction» blant de mest innflytelsesrike verk i amerikansk film de siste 20 åra. Det er blitt laget filmer over hele verden, som tar utgangspunkt i en storby, og som leverer et nettverk av små historier som sys sammen til et karakterdrevet ensemblestykke.

    Noen slike filmer har funnet sin lokale egenart i fortellingen, andre filmer lider av å være for episodiske i formen, uten å klare å finne de små nøklene som er nødvendig for at alt skal henge sammen. «Hawaii, Oslo» er vel den norske filmen som i størst grad benytter seg av en «Short Cuts»- formel.

    DET ER I DET HELE TATT imponerende at noe så tilsynelatende udramatisk som «Short Cuts» kan bli så medrivende i hele tre timer, og som holder like godt i dag som for 15 år siden. Det er et viktig verk i moderne amerikansk film, og helt klart en av Robert Altmans beste filmer.

    Kalle Løchen er kortfilmkonsulent i Norsk Filmfond og medlem i Dagbladets filmjury.


INNFLYTELSESRIK: Robert Altmans «Short Cuts».