Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Filmkritikernes kritiker

Hver fredag feller filmkritikerne sine dommer i avisene. Nå blir de selv vurdert og kritisert i ei ny bok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TROMSØ (Dagbladet): Norske filmkritikere er forutsigbare og litt kjedelige. Og endelig får de høre det. Av universitetslektor Anne Gjelsvik, som har skrevet boka «Mørkets øyne - filmkritikk, vurdering og analyse» og i dag presenterer hun sin kritikerkritikk på en seminar i Norsk Filmkritikerlag på filmfestivalen i Tromsø.

- Hva er det som er så galt med kritikerne?

- Det er for lett å gjette hvordan filmanmeldelsene ser ut når du åpner en norsk avis. De består av det samme hver gang. Det er litt - kanskje litt for mye - referat, du får vite hvem som er med, hva filmen handler om og til slutt; hva synes anmelderen om det.

- Hvordan burde det vært?

- Vi trenger flere tydelige stemmer. Filmkritikere som reindyrker en form, som leker med sjangeren og tør å bruke seg selv.

- Finnes det ingen gode unntak?

- Jo da, jeg synes de store regionavisene har vært flinke til å prioritere filmkritikken og gi den stort rom. Jeg liker for eksempel Martin Nordvik i Adresseavisen og Arild Abrahamsen i Stavanger Aftenblad. Aftenposten og Dagbladet holder også et høyt nivå på anmeldelsene sine.

Dagbladet først

Dagbladet var nemlig først ute med sin filmkritikk. Allerede den første offentlige filmframvisningen i Norge, Max Skladanowskys Bioskopprogram i Kristiania 8. april 1896, ble kommentert av Dagbladet.

Den usignerte artikkelen slo fast at bildene var «saa naturtro, som man kan ønske» og at enkelte «troede endog at der var Personer bak Lysskjærmen, som utførte Bevægelserne». Men Dagbladet lot seg ikke lure, for «en lidt uhældig Vibration fortalte dog, at det var kunstig frembragt».

Først rundt 1915 ble filmvurderinger en del av avisenes faste stoff, men artiklene var som oftest skrevet før filmen ble satt opp, og vurderingene var basert på rykter og formodninger: «Handling, iscenesættelse og spil forøvrig skal også være utmerket,» skrev for eksempel Adresseavisen om «En gylden drøm» i 1917.

Og først igjen

- Det er vel også riktig å si at Dagbladet var først ute med de skikkelige filmanmeldelsene?

- Ja, og at redaktørene Gunnar Larsen og Axel Kielland selv anmeldte filmer viser at filmkritikken ble tatt seriøst. De hadde gode penner og det har seinere blitt et ideal for norske filmkritikere.

- Men Arne Hestenes skrev best av alle; hva var det som gjorde han så unik?

- Han hadde en helt egen ekvilibristisk stil. Det kunne se ut som bare form, posering, lek og gode formuleringer. Men det lå et kunstsyn der, og han bakte vurderinger av filmene inn i tekstene.

- Slik at leserne knapt la merke til det?

- Ja, han lurte det inn i oss. Selv om han skrev om seg selv eller om hotellrommet sitt, ga han samtidig en god beskrivelse av den filmen han hadde satt seg fore å portrettere. Og nettopp det; at han laget sitt eget portrett av filmen og slik tøyde anmeldelsessjangeren, likte jeg veldig godt ved Hestenes. Det er viktig at ikke alle filmkritikker er like.

Skjematisk

Men det er de, altså, mener Gjelsvik. Derfor har hun med seg et skjema som filmkritikerlagets medlemmer skal fylle ut i dag, for å vise at det de egentlig gjør er å skrive de samme anmeldelsene om og om igjen, bare med forskjellig navn på film, regissør og skuespillere.

- Hva savner du mest i avisenes filmanmeldelser?

- En større vilje til å behandle film som et kulturuttrykk, noe mer enn underholdning. Slik man behandler teater og litteratur. Og jeg savner en filmkritikk som behandler film som film. Altfor ofte er det handlingen som gjengis og vurderes, filmkritikeren bør i større grad ta tak i det filmatiske.

- Hvordan bør en god anmeldelse se ut?

- Den må si noe om den unike filmen - gode observasjoner i et godt språk - slik at du kommer litt «under huden» på den, får en følelse og beskrivelse av den. Og da er ikke alltid handlingsreferatet så viktig, men heller stemningen, formen og opplevelsen. En god anmeldelse bør også plassere filmen i en sammenheng: hvorfor den kommer akkurat nå, hvordan den er i forhold til andre filmer.

For mange nerder

Noe som fordrer at filmkritikeren har sett nok filmer til å se sammenhengene, selvsagt. Men det er det ikke selvsagt at filmkritikeren har gjort, ifølge Gjelsvik.

- Jeg skulle ønske meg mer filmhistorisk kunnskap blant kritikerne. Ikke slik at alle må ha sett alle klassikerne, men de må vite at filmhistorien går lenger tilbake enn til George Lucas.

- Er det for mange «Star Wars»-nerder blant filmkritikerne?

- Det er nok en tendens til det, ja, at mange ikke kjenner filmer fra før 70-tallet.

- Hva bør en god anmelder ha av teoretisk kunnskap?

- Et av filmkritikkens store problemer er at alle har sett en film og alle mener de kan si noe om den. Hvis man ikke ser at filmkritikken er et eget fag som krever kompetanse, men tror at alle kan anmelde filmer, så er det med på å uthule filmkritikken.

Verstingen NRK

Og det er nettopp det NRK gjør, skriver Gjelsvik i boka si, ved å la leserne av sine nettsider skrive inn «sine egne anmeldelser» av aktuelle filmer. Men det er ikke det verste:

- NRKs filmdekning er skandaløs. At en allmennkringkaster ikke har et eget program som dekker film er sterkt beklagelig. NRK burde se at film er godt stoff og ikke gjemme vekk Pål Bang Hanssen i Nitimen.

- Du har kanskje noe å si om TV2 også, for balansens skyld?

- Jeg vil ikke omtale det filmstoffet som er på «God kveld, Norge» som anmeldelser. Det er nærmest å betrakte som reklame med en kort kommentar til, sier Gjelsvik - som i boka si går gjennom det meste av norsk film og filmkritikk, inkludert Wam & Vennerød og «1732 Høtten».

- Har norske filmskapere noen grunn til å skylde på avisenes anmeldelser eller omtaler hvis filmen deres mislykkes?

Moro å slakte

- Filmkritikerens makt er større overfor norsk film enn for en Hollywood-produksjon. «1732 Høtten» er et eksempel på en film som kritikerne var med på å ødelegge for. Det har også å gjøre med at den negative omtalen kom før premieren. Det omvendte er Wam og Vennerød; de fikk dårlig kritikk i bøtter og spann, men klarte å utnytte det til PR.

- Er norske anmeldere for snille mot norske filmer?

- Både rg. Noen ganger er de snille, særlig hvis de finner noe originalt, som skiller seg litt ut. Da ser de gjerne mellom fingrene med ting som halter. De blir veldig fort veldig glade når det kommer noe de ikke har sett før. Samtidig har vi hatt en tendens til det motsatte, at norske filmer blir tatt hardt. Det var fryktelig moro å slakte «Dis» av Aune Sand, sier Anne Gjelsvik.

KRITISERER: Universitetslektor Anne Gjelsvik mener norske filmkritikere ofte er for snille med norske filmer. - De blir veldig fort veldig glade når det kommer noe de ikke har sett før.
Hele Norges coronakart