KRITISK BLIKK: «Pyromanen» er den siste norske filmen som har blitt nærlest av filmmagasinet Montages, et miljø som springer ut av det truede filmstudiet på Lillehammer.
KRITISK BLIKK: «Pyromanen» er den siste norske filmen som har blitt nærlest av filmmagasinet Montages, et miljø som springer ut av det truede filmstudiet på Lillehammer.Vis mer

Filmstudiet blir offer for popularitetskravet

Norge trenger ikke mange filmvitere, men vi trenger noen.

Kommentar

Det lages stadig mer både film og tv i Norge, og det blir stadig vanskeligere å studere det. Denne uken kom nyheten om at Høyskolen på Lillehammer vurderer å legge ned studiet i film- og tv-vitenskap. Begrunnelsen er forutsigbar: Det er ikke stor nok søkermengde. Saken illustrerer et paradoks i høyere utdannelse: Institusjonene som skal sørge for at det finnes en vid vifte av kompetanse i kongeriket, uten å være altfor vinglete i møte med hva slags kompetanse som er populær, er avhengige av popularitet. Det er ikke noe ideal at det finnes mange filmvitere. Det er bare så viktig at det finnes noen. Men med dagens ordning kan en studieretning risikere å bli utslettet hvis de ikke produserer flere kandidater enn hva det er bruk for.

Så lenge det er en allmenn oppfatning at tre av apokalypsens fire riddere allerede har ridd gjennom mediebransjen, og den ene massakren i tv-redaksjonene avløser den andre, kan nittenåringene knapt klandres for ikke å stå i kø utenfor et film- og tv-studium. Det er heller ikke til å komme unna at bølgen rundt millenniumsskiftet, da studentmassen var fylt til bristepunktet av oppglødde spirer som skulle bli NIMs (Noe Innen Media), kan ha ført til en overetablering av studieplasser, og at det bare var realistisk at det ville komme en reaksjon.

Men det bør kunne være to miljøer for slike studier i Norge, ved NTNU i Trondheim og på Lillehammer. På Lillehammer kan studentene også nyte godt av byens filmskole, noe som gjør at praktiske og akademiske filmstudier kan trekke veksler på hverandre. Ukens andre filmnyhet, om at utlysningen til kommersiell allmennkringkaster ikke lenger kommer til å stille krav om å bidra til norsk film- og tv-produksjon, er nok et tegn på at det er snakk om et felt under press.

Fra utkikksposten på Lillehammer har norsk filmmiljø blitt betraktet med et oppmerksomt og kritisk blikk. Førsteamanuensis Søren Birkvad har utfordret norske dokumentarfilmskapere.

Filmmagasinet Montages, som springer ut av Lillehammer-miljøet, har gjennom en serie nærlesninger gått i dybden på nye norske filmer på en måte det ikke er rom for i dagspressen. Det er mange, gjennomtenkte sider ved en kinofilm som ikke kommer til syne i en avisanmeldelse, som er beregnet på et bredere filmpublikum.

Det er et stort gode at det finnes mer innforståtte stemmer som tar for seg det som faller gjennom det første og mest stormaskede medienettet.

Ikke dermed sagt at Høgskolen helt kan toe sine hender og peke på kulturelle bølger de ikke rår med. Om filmstudiet deres reddes, bør de rette et like skeptisk blikk mot seg selv som de retter mot filmene de studerer, og spørre seg om hvordan de kunne formidlet bedre at de driver med noe relevant og nyttig. Men denne selvransakelsen bør de få anledning til å gjennomføre.