Filmtrend på norsk

I disse dager gjør to av de mest omtalte norske filmene den siste tida, «Budbringeren» og «Jakten på nyresteinen», stor suksess som kjøpefilm på video. De to filmene er svært forskjellige, men har én ting felles: De knytter an til Hollywood-trender med en dypest sett nostalgisk tendens.

  • «Budbringeren» har klare fellestrekk med Hollywoods vedvarende forsøk på å omsette 1940- og 1950-tallets film noir-bølge til moderne tid. Denne interessen speiles hos en hel rekke Hollywood-regissører, for eksempel hos trendskapere som brødrene Cohen eller Quentin Tarantino.
  • Også i Pål Sletaunes film fins elegant bruk av noir-verdenens paranoide og hardkokte skrekkelementer. Byen blir kulisse for en skildring av illusjonsløse mennesker som dypest sett lengter etter kjærlighet. Dramaet iverksettes når en ellers fredelig person begår en handling som får helt uforutsette konsekvenser. Han blir involvert i et drama som er større enn han har herredømme over. Det er som om selve byen rotter seg sammen mot ham og tvinger ham til å overgå seg selv for å komme over til den andre siden av brolegningen, for å uttrykke det slik.
  • Den åpenbare forløperen for «Jakten på nyresteinen» er filmen «Fantastic Voyage» fra 1966, der et legeteam (bl.a. Stephen «Star Trek» Boyd og Raquel Welch) forminskes slik at de kan reise omkring i en menneskekropp, gjennom blodårer og så videre. Denne filmen var et av de flotteste eksemplene på 60-tallets frodige bølge av sciencefictionfilmer med spesialeffekter som var spektakulære etter datidas mål. I vår tid etterliknes disse filmene i alt fra «Jurrasic Park» til «Independence Day».
  • Det spennende med både «Jakten på nyresteinen» og «Budbringeren» er at de på hver sin måte står for en fornorskning av kjente stilgrep og tradisjoner. Skikkelsene i «Budbringeren» er representative for en samtidig norsk virkelighet. Dette understrekes med et skjevt smil og virkemidler som er tilbakelente og elegante. Også «Jakten på nyresteinen» står fjellstøtt på norske bein, med typer som er gjenkjennelige selv i de mildt sagt uvante omgivelsene.
  • Hvem skulle for la oss si 30 år siden trodd at norske filmseere ønsket å eie en norsk film for å se den gjentatte ganger? Det er også nytt at norske filmer gjør en så formidabel suksess internasjonalt som disse to filmene. Det skyldes trolig at de snakker et gjenkjennelig språk samtidig som de i beste forstand representerer noe som er «typisk norsk».