ADVARER: Vi advarer mot at Filmskolen taper sin posisjon som viktig leverandør av nødvendig talent og kompetanse for videre utvikling av norsk film, skriver artikkelforfatterne. Her er avgangselever fra 2006: Anne Sewitsky, Katja Eyde Jacobsen, Andreas J. Riiser og Gaute Hesthagen. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
ADVARER: Vi advarer mot at Filmskolen taper sin posisjon som viktig leverandør av nødvendig talent og kompetanse for videre utvikling av norsk film, skriver artikkelforfatterne. Her er avgangselever fra 2006: Anne Sewitsky, Katja Eyde Jacobsen, Andreas J. Riiser og Gaute Hesthagen. Foto: Kristian Ridder-NielsenVis mer

Filmutdannelse på høyeste nivå?

- I de europeiske land vi sammenligner oss med har man for lengst innført masterutdannelse og spesialisering innen filmutdannelse.

MASTERGRAD FILM: I 1991 vedtok Stortinget etter mange års press fra filmbransjen at Norge skulle ha en statlig filmutdannelse «på høyeste nivå». Mange filmfolk var aktive for å få dette til å skje. Vi så behovet for en profesjonalisering av bransjen for at norsk film skulle ha en sjanse til å gjøre seg gjeldende både nasjonalt og internasjonalt fremover.

Og vi har sett - i årene etter beslutningen - at Den norske filmskolen gjør en forskjell med sin 3-årige bachelorutdannelse. Skolen bidrar til en revitalisering av norsk film gjennom rekruttering av profesjonelle filmarbeidere på alle områder.

Det har vært stort fokus på de nye regissørene, på «nye stemmer». Men sannheten er, at betydningen av en egen filmutdannelse ligger vel så mye på utdannelsen av fagsjefer på andre fagområder: produsenter, fotografer, manusforfattere, produksjonsdesignere, klippere og lydsjefer. Filmskolen har med sin tilførsel av omkring 240 kompetente fagsjefer hatt en viktig betydning for først å gjenreise norsk film og deretter å ta norsk film ut på det internasjonale marked.

Nå skriver vi 2012. Film og relaterende medier har fått en stadig større betydning som kulturbærende faktor i det moderne samfunnet. Men vi har ikke lengre en filmutdannelse på høyeste nivå. I de europeiske land vi sammenligner oss med har man for lengst innført masterutdannelse og spesialisering innen filmutdannelse. Og det er det gode grunner til: teknologiutviklingen innen film har gått veldig fort de siste årene og er særdeles krevende. Konkurransen internasjonalt er hard. I Europa kan vi ikke konkurrere med amerikansk film på budsjetter, men vi kan forsøke å være dyktigere og flinkere.

Den norske filmskolen leverer stadig nye talenter, men vi ser et akutt behov for at skolen får mulighet til å følge med utviklingen internasjonalt, hvor filmutdannelse i likhet med andre utdannelser i dag tilbyr masterutdannelse - rett og slett fordi kravene er større i dag enn de var i 1991. Masterutdannelse betyr to års ekstra utdannelse og erfaring for de største talentene; til de, som skal gi oss viktige opplevelser og tolkninger av verden på filmlerretet og i andre medier i fremtiden.

Den norske filmskolen har for lengst innsett dette, og har utarbeidet et forslag til en masterutdannelse sammen med bransjen, som nettopp har dette formål: å utdanne fagsjefer innen film, som ikke bare kan et håndverk, men som kan være med på å fornye og tilføre bransjen den kompetanse og nytenkning, som utviklingen krever. Filmskolens masterprogram er faglig godkjent og anbefalt av NOKUT, men filmskolen kan ikke starte masterprogrammet fordi utdannelsen ikke er mulig å finansiere innen det automatiske finansieringssystem for høyere utdannelse i Norge. Det var akkurat det samme som var grunnen til at vi først i 1991 fikk en filmskole i Norge og da på grunnlag av et eget stortingsvedtak.

Vi advarer mot at Filmskolen taper sin posisjon som viktig leverandør av nødvendig talent og kompetanse for videre utvikling av norsk film. Prinsipper må ikke stå i veien for modernisering av filmutdannelsen. Vi minner om, at Stortinget allerede har besluttet, at Norge skal ha film utdannelse «på høyeste nivå». Det har vi ikke i dag.