Filosoferer over minnet

Filosofen Paul Ricoeur er mer aktiv enn noensinne. Nå er det hukommelsen han er opptatt av.

PARIS (Dagbladet): Da vi spurte den store franske filosofen Paul Ricoeur (87) om et intervju i forbindelse med hans siste bok, «Minnet, historien og glemselen», svarte forlaget nei, det har han slett ikke tid til.

Ricoeur er mer aktiv enn noensinne. Han ofrer sitt liv helt til filosofien. Det blir på mange måter oppsummert som en syntese i «Minnet, historien og glemselen». Ricoeur utga sin første bok, om Karl Jaspers, i 1945.

  • - For mye minne her, for mye glemsel ellers, konstaterer Ricoeur. Ifølge filosofen er vi kommet inn i det øyeblikket da det ikke lenger vil være overlevende, bare historikere, overfor det han kaller «de fryktelige begivenhetene» i midten av det 20. århundre.Hvordan skal vi huske alle døde? Spørsmålet er som en innfallsvinkel for Ricoeur. Minnet er så skjørt, men er samtidig det eneste vi har for å være sikre på at noe virkelig har hendt. Platon, som Ricoeur henvender seg til som en trofast leser, snakker om et «avtrykk», det vil si sporene som finnes i oss, som om de var av voks. For Sokrates minner vår sjel om en bok, men hva forteller den og i hvilken grad kan vi helle til den?
  • Ricoeurs storverk tar opp vanskelige spørsmål som plikten til å minnes, amnestier som minner om hukommelsestap, feidene mellom nazismens historikere, eller det enkelte intellektuelle miljøer kaller en «overflod» av minner, særlig når det gjelder jødeutryddelsene, Shoah. Ricoeur snakker om det gode, eller riktige minnet. Han snakker også om en minnesykdom samfunnet lider av. Han mener det faktum at det er umulig å oppnå fred i Kosovo, Palestina og Nord-Irland er symptomer på sykdommen. Individene kan tilgi hverandre, ikke folkene. Det blir for mange minner som ender som en form for glemsel. Historien er mer rettferdig enn minnet, den forutsetter en distanse og en utvidelse av horisonten. Den innebærer en sammenlikning, mens minnet vil være unikt.
  • Paul Ricoeur er enig med sin filosofkollega Emmanuel Levinas i at enhver død er en form for mord, men synes vi må lære å overlate plassen til dem som blir født. Vi må innse at vi alle har en felles skjebne, og at foran den er vi alle like. Så er spørsmålet om man skal snu seg bort uten å glemme, men tilgi?