Filosofi i dag

Siden opplysningstiden har filosofien utviklet seg i retning av en abstrakt og blodfattig disiplin. At den har mistet kontakten med det praktiske liv og dets fundamentale spørsmål, er én innvending. # Men man kan også stille spørsmålet om den ikke arbeider mot sin egen undergang. Riktignok trodde Auguste Comte (1798- 1857) på en mulig filosofi også etter at metafysikkens tid var forbi, men mye kan tyde på at dette ikke nødvendigvis er riktig. Et blikk på den type filosofi som er på mote i visse kretser i vårt land, styrker denne anelse.

En vesentlig årsak til at moderne filosofi er iferd med å undergrave seg selv, er dens nære sammenheng med vitenskapen. Allerede i utgangspunktet viste en slik kobling seg å være tvilsom. Vi står idag fjernt fra den tid da man drømte om en positivistisk, dvs. erfaringsbasert, filosofi, som skulle bestå i syntesen av enkeltvitenskapenes resultater eller metoder. Etterhvert som mengden av den vitenskapelige kunnskapsmasse har økt, er det blitt umulig for én enkelt å beherske mer enn en forsvinnende brøkdel av tidens vitenskap. Fordringene til klarhet og stringens er også hele tiden blitt skjerpet slik at ny viten ikke lenger blir føyet til gammel, men erstatter den gamle fordi problemstillingene hele tiden forandrer seg. Dette betyr at filosofien er kommet i en paradoksal situasjon: Den manglende erfaringsbaserthet som kjennetegnet tidligere tiders filosofi, er blitt kompensert med for mye erfaring slik at filosofien i praksis blir umulig.

Utveien for filosofien var å oppgi enhver selvstendighet i forhold til vitenskapen og å innordne seg under den på nåde og unåde: Kort sagt å bli dens tjener. Dette kommer klart til uttrykk hos Arne Næss som en gang drømte om en vitenskapelig filosofi i betydningen grunnlagsforskning. Næss hevdet at filosofiens oppgave var å undersøke vitenskapens egne begreper fra et mer vitenskapelig standpunkt enn hva vitenskapen selv kan gjøre. Innen vitenskapene eksisterer det nemlig uklarhet, usikkerhet og førvitenskapelig tankegang som har overlevd den vitenskapelige revolusjon. Oppgaven for filosofien går ut på å renske disse siste rester av hva Næss kaller filosofiens tussmørke ut fra vitenskapen. Det sier seg selv at dette prosjekt var ensbetydende med å skulle la filosofien, om ikke de facto så i alle fall gjennom sin intensjon, avskaffe seg selv: Endelig klarhet oppstår først når vitenskapeligheten har seiret på alle felter.

Det synes ikke som om Næss er forblitt tro mot sitt eget program. Skyldes dette at han må ha innsett umuligheten av å følge veien til ende uten også å gjøre seg selv overflødig som tenker?

Et nytt radikalt standpunkt nås innen språkfilosofien: Her gjøres de metafysiske og begrepsmessige undersøkelser som tradisjonelt kjennetegner filosofien, til gjenstand for en empirisk vitenskapelig utforskning. Man forutsetter da at de ikke har noen særstatus, men tvert imot er underlagt meningsplanets almene ubestemthet.

På denne måte oppfattes de på linje med alle andre former for språklige uttrykk og dermed som relative til et bestemt språk og begrepsapparat. De dypere spørsmål om væren og verden er altså relative - dvs. språk-interne - og har ikke krav på almengyldighet. Kort sagt, her har man allerede på forhånd avskaffet filosofien.

Denne posisjon synes ikke å genere de som bedriver denne form for tenkning. Tvert imot kommer det motsatte til uttrykk i Dagfinn Føllesdals uttalelse om at han i sin ungdom ikke kunne forstå hvordan noen kunne ha filosofi som yrke. Men så oppdaget han språkfilosofien, og da ble filosofien «veldig håndgripelig» og han selv øyensynlig til en filosof (Universitas, onsdag 6. september 1995). En tanke, en verdi - kort sagt et bevissthetsfenomen - kan aldri bli «håndgripelig», og å søke et slikt mål for filosofien er i beste fall å vise en merkverdig naivitet overfor filosofien og dens problemstillinger, i verste fall å seile under falskt flagg.

Man kan spørre: Hvor ble det, midt i alle disse vitenskapelige analyser, av tanken i filosofien? Man kunne være fristet til å hevde at filosofien ved Universitetet i Oslo, som de siste 20 år vesentlig er gått i Føllesdals spor og ikke har formidlet en eneste dypere innsikt angående samfunn, menneske og verden, bare kjenner én tanke, og at denne tanke knapt kan være noen tanke i det hele tatt.

Filosofi er ikke bare teoretisk kunnskap, men også liv. Derigjennom er den først og fremst praksis. For livet stiller mennesket daglig overfor spørsmål som er påtrengende i sin aktualitet: Livet skal leves, det tåler ikke utsettelse. Antikkens filosofer var seg bevisst denne dimensjon ved filosofien. Når Platon utarbeider sitt filosofiske system, så er det fordi det skal gjøre folk til gode mennesker og rettferdige borgere. Platons samtidige Isokrates syntes at et studium som hverken hjalp oss til å tale eller handle, ikke burde kalles filosofi i det hele tatt.

Moderne filosofi etterlater det alminnelige mennesket i et tomrom på dette punkt. Svikter den da ikke disse og dermed sitt kall ved at den ikke gir hva den før kunne gi? Og er det ikke et tankekors at jo mer filosofien utvikler en side ved seg, det vil si blir vitenskap, desto mer fjerner den seg i virkeligheten fra seg selv?

Filosofi er for å bruke et slitt, men fremdeles godt begrep, visdom: Filosofien streber etter å finne et sammenhengende helhetssyn på verden. Og dernest er den praktisk i den forstand at den må ha noe å si mennesket som står overfor viktige avgjørelser vedrørende yrke, moral, samfunn, familie, liv og død: Den må lære å leve.

Slike spørsmål er ikke filosofisk uinteressante, men utgjør selve filosofien. Og å hevde dette er ikke å drømme om en forgangen, filosofisk uskyldig naturtilstand; snarere er det de som avfeier muligheten av dypere livsinnsikt innenfor filosofien, som har gjort seg anakronistiske.

Ifølge Henri Bergson (1859- 1941) går filosofien ut på å se på seg selv og verden med et naivt blikk. Filosofi er å lære seg å se med nye øyne. Det første resultat av et slikt fornyet syn i og rundt seg selv må bli en kritisk avstandtagen til vitenskapen. For det er idag alment anerkjent: Vitenskapen klarer ikke å løse de store problemer som vi står overfor og som er blitt så merkbare i vårt århundre. Man kan her tenke på naturforurensning, kriger, masseutryddelse, sult, tortur, rasisme etc. Nå kan man selvsagt si at det ikke er vitenskapen som er direkte skyld i dette, men menneskets misbruk av den. Dette er neppe noe svar: Så lenge misbruket er der, så er problemet der. Og så lenge vitenskapen ikke kan hindre menneskene fra å misbruke den, så står vi fremdeles overfor et problem som vitenskapen ikke selv kan løse.

Det annet resultat er at det ikke bare finnes én form for kunnskap, men at kunnskapen har mange ansikter.

Opp mot den vitenskapelige ensrettede og kalde dogmatisme, som definerer problemene bort i stedet for å løse dem, kan man med Bergson sette en kunnskap som har et menneskelig ansikt. Skal filosofien ha noe å si idag, må den fornye kunnskapsbegrepet i denne retning: Den må finne sin egen vei, på tvers av vitenskapen, idet den tar opp tråden som denne har hugget over, og på ny bringer filosofien i kontakt med livet.

Moderne forskning har endt med å gjøre filosofien enda mer vitenskapelig enn vitenskapen selv. Bare på denne måten kunne den bli håndgripelig nok: Man ville gjøre den til den beste eleven i klassen. Men man innså ikke at man dermed helte barnet ut med badevannet, at man fratok samfunnet kvaliteter og kunnskap det hadde krav på, innsikt som har til oppgave å formulere svar på samtidens spørsmål.