Filosofi: Måte å se verden på

«Ludwig Wittgenstein gjør det åpenbare og ordinære synlig og underlig.»

For nøyaktig 50 år siden lå den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein og døde på et lite loftsværelse i Cambridge. «Fortell dem at jeg har hatt et vidunderlig liv,» var det siste han sa før han sovnet inn 29. april 1951. Hva står igjen av Wittgensteins tenkning i dag? At filosofi kan vise oss nye måter å se verden på.

Wittgenstein skriver et sted: «Å, hvorfor er jeg til mote som om jeg skrev et dikt når jeg skriver filosofi?» Hva slags filosof kan si noe slikt? En som mener at filosofien hele tiden er i språket. Om ungdomsverket «Tractatus Logico-Philosophicus» hevder han at «arbeidet er strengt filosofisk og samtidig litterært».

Det er ikke av personlig særhet at han skriver som han gjør: springende, fragmentarisk, med utstrakt bruk av litterære virkemidler og bilder. Stil og språk kommer av at filosofi blir en virksomhet som skal gjøre noe med leseren: Ved å stille spørsmål på en annen måte og få problemer til å oppløses, fortone seg irrelevante og mindre viktige, eller av en annen type enn man tidligere trodde. Virkningene av en slik aktivitet kan vise seg i levd liv og menneskelige praksiser. Når filosofen ikke lenger blir en stor og «dyp» tenker, står han igjen som et menneske med bred hverdagslig erfaring som prøver å få i tale andre med tilsvarende problemer. Hans styrke er hans måte å spørre på.

Det som ikke er mulig å uttrykke direkte i filosofiske tekster, kan uttrykkes gjennom virkemidler som ligger nærmere den skjønnlitterære forfatterens eller bildekunstnerens repertoar, altså ved indirekte meddelelse. For vi får ikke et menneske til å begynne å se på en annen måte ved å instruere. Bemerkningene i Wittgensteins tekster kretser i stedet rundt et tema, inviterer til å undersøke en holdning, se den i det lyset i stedet for det, og strekke forestillingsevnen. Stilen er ofte muntlig og henvendt til leseren.

Wittgensteins skrift utgjør ikke en avbildning av tanker, men er i seg selv et forsøk på å gi form til tenkning og verden. «Mitt problem er bare et - enormt - problem med å uttrykke meg,» skrev han som soldat på østfronten under første verdenskrig. Mediet for hans filosofiske virksomhet er først og fremst språket. Den «kamp med språket» som Wittgenstein hevder at vi befinner oss i, står også om å finne det riktige ordet, den forløsende formuleringen, det mest produktive eksemplet for å formidle et poeng, løse et problem.

På disse måtene blir Wittgenstein ikke minst en - forfatter: «Jeg tror jeg sammenfattet min holdning til filosofi da jeg sa: Filosofi burde man egentlig bare dikte.» Han sammenligner sin metode med kunstneres, og innrømmer selvkritisk at han kommer til kort: «Min stil ligner en dårlig musikalsk komposisjon.» Jeg spør meg selv om Wittgenstein ville blitt professor på noe universitet i dag, om hovedverkene «Tractatus og Filosofiske undersøkelser» ville blitt betraktet som akademisk kunnskap, og om studentene ville godtatt undervisningen hans som tilstrekkelig eksamensrelevant.

I 1970-årene ble det mer vanlig å ta Wittgensteins form og stil alvorlig. For vi står ikke overfor en ordinær skolefilosof når vi skal lese ham. Han snakker til seg selv, motsier seg ofte, unngår åpne argumenter og konklusjoner, og refererer sjelden til andre filosofer. Han stiller spørsmål slik at leseren virkelig blir nødt til å investere noe for å få mening ut av tekstene. Ellers sier de lite. Slik representerer hans stil et problem for våre vanlige forventninger. Han vil ikke avdekke skjulte essenser ved fenomener, men gjøre det åpenbare og ordinære synlig og underlig. En streng og asketisk filosofi er det, mager kost for metafysikere.

Ofte går filosofer ut fra at Wittgensteins ukonvensjonelle skrivemåte står i veien for å forstå hva han dypest sett mener. Da respekterer de ikke at han skriver seg inn i helt andre teksttradisjoner enn mye fagfilosofi gjør. Han har mer av en kunstners sterkt romantiserte selvbilde. Det er et helt sentralt poeng at han nesten alltid formulerer seg i korte bemerkninger: «Alt jeg skriver er fragmenter, men den som forstår meg, vil være i stand til å utlede en hel verdensanskuelse av dem.»

Hvis vi har vansker med å lese Wittgenstein, kommer det kanskje av at vi nærmer oss hans tekster med feil forventninger, eller interesser som akkurat hans tenkning ikke kan innfri. Han er ikke så vanskelig å lese i seg selv, siden han skriver dagligspråk, men kan være brysom fordi vi ofte ikke ser hvor han vil hen. For Wittgenstein blir filosofi en holdning, en metode og en stil. Han blir en ikke-autoritær lærer som viser frem sin tenkemåte og forsøker å formidle en åpnere holdning til filosofiske spørsmål. Han er mer det enn en lærd som formulerer generaliserte tankesystemer. «En filosof er en person med hodet fullt av spørsmålstegn,» sa han til en venn.

Filosofiske problemer kan oppstå hvis man ikke griper forholdet mellom språk og virkelighet på en adekvat måte, og hvis man misforstår den karakter forholdet mellom språk og virkelighet har innen ulike språkspill og livsformer. De filosofiske oppgavene knyttet til språket dreier seg om menneskelig selvforståelse fordi «språket er vårt språk». Filosofi for Wittgenstein var først og fremst enkeltmenneskets arbeid med seg selv og hvordan det betrakter ting. Den blir da et prosjekt med selvforståelse som siktemål.

Wittgenstein fremhever mange paralleller mellom livsproblemer på den ene siden og filosofiske problemer på den andre. Han betrakter ikke filosofi som en frittsvevende aktivitet som legitimerer seg selv. Noen setninger han skrev i et brev til en venn, indikerer hans tenkemåte: «Hva er vitsen med å studere filosofi dersom alt den gjør for deg er å sette deg i stand til å snakke med en viss plausibilitet om enkelte obskure logiske spørsmål etc., hvis den ikke forbedrer din tenkning omkring de viktige spørsmålene i hverdagen, hvis den ikke gjør deg mer samvittighetsfull enn en - journalist i bruken av de farlige frasene slike mennesker bruker for sine egne formål.» Det er en slik filosofisk holdning vi har igjen etter Wittgenstein.

Forfatteren Thomas Bernhard skriver om Wittgenstein: «Det dreier seg om en tvers gjennom poetisk hjerne.» Filosofen Albrecht Wellmer hevder at en produktiv mottagelse av Wittgensteins tenkning bare kan være indirekte: Den viser seg i radikaliteten og kraften ved det som blir tenkt videre. Men hva er det som har skjedd videre med Wittgenstein? Og hvor lett er det egentlig å arbeide videre med en filosofi som har en slik stil og stemning og tone? Hva dreier det seg om i de hundrevis av bøker og tusenvis av vitenskapelige artikler som er publisert i den akademiske Wittgenstein-industrien de siste tiårene? Wittgenstein selv blir mye mindre lest enn kommentarlitteraturen om ham. Wittgenstein blir ofte påstått å ha hatt enorm innflytelse på filosofien i det 20. århundre, men det er få fagfilosofer som har tatt alvorlig hans syn på hva filosofi er. Jeg tror Wittgensteins filosofi i seg selv - slik den er formgitt av ham - har hatt svært liten innflytelse. Men det er mange som bruker Wittgenstein-tekster til egne formål, ofte helt andre enn hans filosofi meningsfullt kan komme i møte. Og han blir ofte lest på en lukkende måte, bastant plassert inn i de forskjelligste ismer. I forsøkene på å forstå Wittgenstein klarere enn han greidde selv, er de platte svarene blitt så mye viktigere enn de spenstige spørsmålene.

I 1947 skrev Wittgenstein selv: «Ingenting virker mindre sannsynlig enn at en vitenskapsmann eller matematiker som leser meg, skulle bli alvorlig påvirket i måten å arbeide på. I beste fall kan jeg håpe på innflytelse ved å stimulere til at en stor mengde dritt blir skrevet, og dette igjen kunne kanskje bevirke at noe godt ble til.»

Det er den mest treffende beskrivelse noen har gitt av Ludwig Wittgensteins innflytelse på vår tids tenkning.