Filosofi til folket

Arne Næss\' «Filosofiens historie» var i store deler av etterkrigstida den sentrale lærebok til forberedende prøver. Men aller størst innflytelse fikk den på forfatteren selv.

Læreboka er et tekstformat med sterke og tvingende sjangerkrav. Lettere blir det ikke når temaet er filosofiens historie − et slagfelt der ulike skoleretninger dyrker sin store fortelling om filosofiens utvikling «fra Platon til våre dager».

Arne Næss må ha gått til denne oppgaven med tvil og atskillig ulyst.

Med professoratet i filosofi fulgte ansvar for de forberedende prøver. «Filosofiens historie» utgjorde en ryggrad i pensum, men Næss opplevde undervisningen i dette emnet som nokså meningsløs: En overflatisk lærebok ble pugget og reprodusert til eksamen. Aller helst ville han sløyfe hele pensumet til fordel for mer aktuelle emner som etikk og samfunnslære. Men forslaget vakte sterke reaksjoner: Det bekreftet de bange anelser mange hadde om hvordan den skarpskodde, men filosofisk smalsporede og lett historieløse ynglingen ville virke på landets akademiske ungdom.

Blant de hardeste kritikerne var professorene A.H. Winsnes og Eiliv Skard. Etter krigen ble de satt inn i undervisningen til forberedende prøver som en motvekt mot Næss, og i 1952 utga de læreboka «Tider og tanker: ledende ideer i europeisk åndshistorie».

«Filosofiens historie» var et direkte svar på denne utfordringen. Alt undertittelen, «En innføring i filosofiske problemer», pekte mot et alternativt program: å presentere studentene for de ulike filosofenes særegne måter å stille og løse filosofiske problemer på.

Den pedagogiske vekten skulle legges på filosofi snarere enn historie.

Målet var verken å trekke de lange linjer gjennom europeisk åndsliv eller å anvende litteraturforskernes psykologiserende metode på studiet av filosofiske systemer. Selv om man ikke kunne utelukke at Kant led av en svak tvangsnevrose, skrev Næss i forordet, var «antallet filosofiske systemer som skapes pr. ti tusen personer med tvangsnevrose, … altfor lite til å rettferdiggjøre slutninger om i hvilken grad Kants filosofi er forårsaket av hans tvangsnevrotiske disposisjon».

Dette var nye toner i det norske humanistiske fagmiljø. Klassisk-filologen Emil Smith følte seg nærmest støtt av den nye filosofihistorien: Fordi Næss verken var kulturforsker, historiker, filolog eller språkmann, evnet han ikke å sette filosofien inn i dens rette historiske sammenheng.

En liknende kritikk lød fra litteraturhistoriens nestor Francis Bull, når han svingte svøpen over dem som ville studere diktning som estetikk snarere enn som kulturhistoriske levninger. Men selv om humanister av den gamle skole var forarget, var noe kommet i bevegelse både i filosofien og litteraturforskningen. Forskningsstil, kunnskapskrav og pedagogiske idealer endret seg; inngående analyse av litterære tekster og filosofiske problemer ble viktigere enn kulturhistorisk overblikk og filologisk nøyaktighet.

Men hvor pålitelig og balansert kunne en filosofihistorie være som var skrevet av en filosof for å opplyse det aktuelle filosofiske ordskiftet?

Næss var empirist og analytisk filosof, og i denne leiren var det tradisjon for å behandle filosofiens historie på en temmelig hardhendt måte. Bertrand Russell og Karl Popper presenterte Vestens idéhistorie som en evig dragkamp mellom liberale og autoritære strømninger, med Platon og Hegel i rollen som de helt store skurkene. Frapperende og underholdende, men ikke særlig etterrettelig eller rettferdig.

Næss var selv analytisk filosof og delte mange av Russells og Poppers fordommer om fortidas filosofer. Men han ville ikke skrive i deres polemiske stil. Et hovedpunkt i Næss’ saklighetslære var at man skulle anstrenge seg til det ytterste for å forstå motpartens synspunkt så presist og så uhildet som mulig. Under krigen satte han sine studenter til å studere ideologiske skrifter av Stalin, Hitler og Rosenberg. I «Filosofiens historie» var turen kommet til Platon, Hegel og Nietzsche.

I hvilken grad han faktisk evnet å innføre leseren i slike tenkeres univers, var det likevel delte meninger om. Når tenkning som sto Næss fjernt ble forsøkt oversatt til et språk som lå den analytiske retningen nærmere, kunne leseren gå glipp av dens «annerledeshet» og dermed av det sentrale poenget.

Likevel overrasket Næss ved sin åpenhet: Han trakk indisk og kinesisk filosofi inn i kanon, skrev grundig og innsiktsfullt om Spinoza og viste åpenlys fascinasjon for Nietzsche. Et seinere forsøk på å oppgradere den moderne filosofiens plass sprengte verkets rammer, og ble isteden publisert separat som «Moderne filosofer» (1965).

Heidegger og Sartre ble her behandlet på like fot med de analytiske filosofene Carnap og Wittgenstein. Carnap kunne etter sigende aldri tilgi Næss dette: han og Heidegger kunne under ingen omstendighet leve fredfylt sammen mellom de samme permer!

Ved seinere revisjoner tok det enda mer av. I femte utgave fra 1976 var forsiden til bind 2 prydet med et grovrastrert portrett av formann Mao. Den kinesiske diktatoren var blitt en respektabel filosof og fikk tildelt flere sider enn f.eks. Sartre, Husserl og Heidegger. Om dette var uttrykk for ren opportunisme, som Peder Anker har hevdet, eller snarere en programmatisk åpenhet uten kritiske bremsemekanismer, skal være usagt.

«Filosofiens historie» ble en viktig lærebok som påvirket flere generasjoners oppfatning både av hva filosofi er og hva som kjennetegner et akademisk studium. Samtidig bidro verket til fagfilosofiens renessanse i Norge etter andre verdenskrig.

Man kunne kanskje si at Næss’ saklighetslære, fortettet i hans «En del elementære logiske emner», først ledet til virkelig interessante resultater når den ble anvendt på den «store» filosofien selv.

I den grad boka endret Norge, var det fordi den endret forfatteren og derigjennom norsk filosofi. Nærkampen med en rekke ulike, usammenliknbare filosofiske tankebygninger ble en viktig erfaring som åpnet for Næss’ gradvise forvandling i 1950- og 60-åra til skeptiker og «possibilist». Et filosofisk institutt, mente Næss, skulle være som en dyrehage som ga plass til vidt forskjelligartede skapninger.

Mao ble, som vi vet, en trojansk hest i dyrehagen. Men det er en annen historie.

Fredrik W. Thue er forsker ved Forum for universitetshistorie.

MIDTPUNKT: Med «Filosofiens historie» (1953) ville Arne Næss presentere studentene for de ulike filosofenes særegne måter å stille og løse filosofiske problemer på. Her sitter Næss i 1961 som et selvfølgelig midtpunkt blant diskuterende studenter.
MIDTPUNKT: Med «Filosofiens historie» (1953) ville Arne Næss presentere studentene for de ulike filosofenes særegne måter å stille og løse filosofiske problemer på. Her sitter Næss i 1961 som et selvfølgelig midtpunkt blant diskuterende studenter. Vis mer
Filosofi til folket