Filosofiens odyssé

«Hele Europas fremtid avhenger av hvordan vi fortolker «Åndens fenomenologi,» hevdet Alexandre Kojhve i sine berømte Hegel-forelesninger, som påvirket en hel generasjon franske tenkere, inkludert Sartre, Bataille og Merleau-Ponty. Og Merleau-Ponty selv var ikke snauere i sin karakteristikk: «Alt som er stort i vår tids filosof kan føres tilbake til Hegel.»

Men Hegels ungdomsverk, som nå foreligger på norsk, snart 200 år etter dets utgivelse i 1807, har ikke bare påvirket fransk filosofi. Uten «Åndens fenomenologi» er det umulig å tenke seg Marx og senere Frankfurter-skolen, og dermed vesentlige deler av de venstre-intellektuelle strømningene i vårt eget århundre. Dessuten har verket hele tiden innehatt en dominerende stilling innen den mer akademiske filosofien. I forrige århundre, særlig i Tyskland og Skandinavia, men også i England, spilte Hegels system en vesentlig rolle for mange filosofer. Hegel fremstod som den rene tenknings ubestridte mester, filosofen som kunne presentere en totalforklaring av menneskets eksistensvilkår, ikke ulikt Aristoteles' posisjon i deler av antikken og høymiddelalderen. I dag er synet på hans tenkning mer nøkternt, men fremdeles representerer han i manges øyne en radikal utfordring til samtidsfilosofien.

Hva er det så med «Åndens fenomenologi» som har gjort den så enormt betydningsfull? Langt på vei er det nok tilfelle at de ulike fortolkerne har funnet det de bevisst eller ubevisst har lett etter. Konservative lesere har sett Hegel som en apologet for status quo og som en kritiker av den franske revolusjons idealer om frihet og likhet. Et mer radikalt orientert publikum har merket seg hans tro på fornuftens gang i historien og den sterke betoningen av det sosiale livs rolle for den enkelte. Akademiske filosofer har kanskje vært mest opptatt av hans lære om erkjennelsens betingelser. Kristne finner et storstilt forsøk på å forstå historiens gang ut fra teologiens begreper om splittelse og forsoning. «Åndens fenomenologi» er et så rikt verk at nær sagt alle vil kunne finne noe som taler direkte til dem. Men dette var da også Hegels ambisjon, nemlig å undersøke alle de perspektiver det overhodet er mulig å ha på tilværelsen, for så å vise hvordan disse perspektivene systematisk forutsetter hverandre i en stor sammenheng som han kaller et system.

Før en kan gjøre seg opp noen formening om bokens helhetsmening, må en imidlertid være klar over dens opprinnelse og Hegels intensjoner med å skrive den. I likhet med verkene til de andre tyske idealistene, Fichte, Jacobi og Schelling, ble «Åndens fenomenologi» forfattet i kjølvannet av Kants filosofiske gjennombrudd i 1780- og 90-årene. Intellektuelle i datidens Tyskland, inkludert de romantiske dikterne, næret en bortimot grenseløs beundring for Kant, og kunnskap om hans verk var obligatorisk i ethvert godt selskap. Hegels syn på Kant var derimot tvetydig. Da han i de første årene etter århundreskiftet påbegynte sitt arbeid for å frembringe et selvstendig filosofisk system, så han i Kants fremhevelse av den menneskelige frihet et uomgjengelig fremskritt for filosofien. Friheten er det moderne menneskets grunntrekk og skjebne. Samtidig mente han i motsetning til Kant at frihet bare fullt ut kan virkeliggjøres og være et gode for mennesket dersom den utfoldes innenfor meningsfulle sosiale og historiske sammenhenger.

Heri ligger kimen til hans kritiske stilling til moderniteten. I det moderne liv opptrer friheten som en abstrakt størrelse, slik Kant forstår friheten som ahistorisk og uavhengig av samfunnsmessige institusjoner og konkrete roller. Typisk for moderniteten er at den skaper og opprettholder en splid mellom, på den ene side, den enkeltes væren, og på den annen side, tilværelsens sosiale, kulturelle og religiøse dimensjon. Det moderne menneske finner sin verdighet i friheten, men det mangler den lykke og mening som består i å leve innenfor en større, fornuftig orden. Mens grekerne i antikken nettopp befant seg i en samfunnsmessig og kosmisk sammenheng som kunne gi livet en mening og retning, er det moderne menneske fremmedgjort og isolert. Mens den greske ånd, dvs. det sosiale liv i den antikke bystaten, i alle fall tilsynelatende (Hegel problematiserer også dette) oppviste harmoni, er samtidens ånd uten enhet og integritet.

I motsetning til mange av sine samtidige, drømte imidlertid ikke Hegel om en gjenoppståelse av «det skjønne greske sosiale liv». Hegel var aldri noen nostalgiker. Filosofiens oppgave er å gripe sin egen tid i begreper, sier han. Straks den hengir seg til sentimentale svermerier, har den mistet sin gyldighet.

Et av målene med «Åndens fenomenologi» består i å vise at selv om det moderne liv preges av den ytterste fremmedgjøring, så inneholder det også ressurser i seg til å overvinne sine egne motsetninger. Men for å forstå hvordan det kan ha seg at den europeiske historie, ifølge Hegel, står på terskelen til forsoning og dermed sin egen avslutning, kreves det et «Arbeit am Begriff». Historisk så vel som erkjennelsesteoretisk må det vises hvordan det europeiske menneske står overfor helt nye og hittil uhørte muligheter. «Åndens fenomenologi» inneholder derfor for det første en filosofisk rekonstruksjon av den europeiske verdenshistorien. Her gir Hegel til kjenne sitt syn på den greske og romerske antikken, og på middelalderen samt moderniteten frem til datidens tyske samtid. Dessuten analyserer han den «absolutte ånd», dvs. den menneskelige erfaring slik den nedfelles i kunst, religion og filosofi. Det som går igjen i disse undersøkelsene er tanken om at alt utvikler seg gjennom å overvinne indre strid og motsetning. Triumf finner utelukkende sted gjennom desperasjon, ved å våge å «se det negative i øynene».

Men «Åndens fenomenologi» er ikke bare et forsøk på å finne nøkkelen til verdenshistoriens retning og mål. Hegel ville også besvare spørsmålet om hvordan den enkelte bevissthet erfarer verden, og hvordan erkjennelse overhodet er mulig. En vanlig innfallsvinkel til denne klassiske problemstillingen innen nyere filosofi består i anta at bevisstheten på en eller annen måte representerer verden. Dette tenkes å skje gjennom mentale forestillinger, eller ved hjelp av språket. Dersom representasjonene stemmer overens med hvordan verden virkelig ser ut, sier man at de er sanne. Hegel bryter med hele denne modellen, som han mener nødvendigvis må ende med skeptisisme. Ifølge ham er det bedre å begynne med å undersøke hvordan bevisstheten forstår seg selv i ulike mulige erfaringssammenhenger. Ved å anta med Kant at objektet for erkjennelsen alltid er en funksjon av de begrepene vi griper det med, kan Hegel, i stedet for å spørre om erkjennelsen svarer til et bevissthetsuavhengig objekt, fokusere direkte på hvordan bevisstheten forstår seg selv. Er måten en tenkt bevissthet forstår seg selv og sin erfaring på ikke holdbar på sine egne premisser, tvinges vi til å gå videre og postulere en ny modell, som selv igjen vises å gi opphav til uløselige problemer. Slik utvikler «Åndens fenomenologi» seg fra den ene bevissthetsskikkelsen til den andre, lik en dannelsesroman, helt til man når et nivå hvor det ikke lenger foreligger noen indre motsetninger. Dette nivået kaller Hegel absolutt viten.

Hegels begrep om absolutt viten har ofte blitt mystifisert. Kojhve, for eksempel, hevdet at absolutt viten er det samme som sikker viten om alle mulige vitenskapelige spørsmål, samt om metafysiske størrelser som Gud og sjelens eksistens. Denne oppfatningen gir utvilsomt ekstra sus til uttalelsen om Europas fremtid avhenger av hvordan vi fortolker «Åndens fenomenologi», men dessverre er den absurd. Absolutt viten var for Hegel den filosofiske beskrivelsen av hvordan vi alle i dag kan ha en objektiv erfaring av verden. Absolutt viten er ikke annet enn de begrepsmessige forutsetninger enhver dannet europeer på høyde med sin egen tid, ifølge Hegel, burde være i besittelse av. Samtidig utgjør absolutt viten en forutsetning for å tre inn i Hegels modne system, som han utviklet noen år senere. Slik er «Åndens fenomenologi» både en introduksjon og et selvstendig system. I snart 200 år har forskere stridet om verkets status innenfor Hegels verk som helhet. Uansett hvordan man vurderer den, som eget system, innføring eller sogar som overflødig i forhold til det modne systemet - denne boken kommer man ikke utenom dersom man vil forstå vår egen tids filosofi.