Finanskatastrofen på Island begynte med fisk

Neste akt handler om geopolitikk, skriver Bente Aasjord

Fisken spilte en avgjørende rolle i den Islandske finanskatastrofe. Er landet i ferd med å miste kontrollen over sin viktigste ressurs gjennom forhandlingene for å komme på fote igjen?

For å forstå fiskens plass i den islandske finanskrisen, må vi gå tilbake til 1984. Da etablerte island som en av de første kyststatene, omsettelige fiskekvoter. Omsetningen ble stadig friere: I 1999 kunne kvotene pantsettes. I 2004 ble omsetning tillatt i sjarkflåten. Utviklingen økte spekulasjonen i rettigheter, som havnet på stadig færre og større hender. Kvoteprisene økte; på et tidspunkt ble det ifølge Fiskeribladet Fiskaren betalt opp til 300 NOK for ett kilo torsk. Mange fiskere måtte ta opp flere titalls millioner i lån for å ha et tilstrekkelig driftsgrunnlag. «Den økonomiske karusellens ulykkelige tur startet med frihandel og mangedobbel pantsettelse av fiskekvoter (…) det ble skapt verdier uten rot i virkeligheten», sa nestleder i Liberalt folkeparti i Island, Magnus Thor Hafsteinsson til Fiskaren 10. oktober.

Mens Islands økonomi hadde tidenes opptur og anerkjennende blikk fra sine naboland, gikk islandske økonomer tørrskodd fra konferanse til konferanse og lærte bort det glade budskap. De minnet om emissærer fra pinsebevegelsen. En av disse er økonomiprofessor Røgnvaldur Hannesson, ved Handelshøgskolen i Bergen. I boka «Privatization of the Ocean» (2004), omtaler han privatisering av havet som det «naturlige og siviliserte for en moderne stat». Dette sikret både bærekraft og lønnsomhet, mente han. Det er liten tvil om at Norge følger etter, skriver han i boka. Det er jo betryggende. Bankene tjente mest på spillet om de islandske torskerettighetene. De formidlet også store valutalån med lavere rente. Risikoen ble vurdert som lav, for den islandske krona hadde lenge vært stabil. Kvotespekulasjonen blåste opp banksektoren, som i sin tur gjorde stadig mer aggressive oppkjøp utenlands. Oppkjøpene fortsatte, med lånte fjær. Finansakrobatikken nådde svimlende høyder.

Islandske havforskerne advarte lenge mot at torskebestanden ikke tålte trykket. De ville redusere uttaket. Fiskekvoter kjøpes ikke i tonn, men som fast andel av totalkvoten. Kutt i totalkvoten betyr også kutt i den private kvoten. Men ikke i gjelden. Fiskebåtrederne ville tyne torsken litt til. «Ikke gjør som forskerne sier», sa de til regjeringen. Og ble hørt. I juli 2007 var det ingen vei utenom. Statsminister Geir Haarde, fiskeriminister Einar Gufinnsson og utenriksminister Ingjibjörg Gísladóttir møtte en samlet presse da de offentliggjorde det som i Island er årets viktigste avgjørelse; kvotestørrelsen for neste år. Beskjeden var knallhard. Torskekvoten for 2008 måtte reduseres med 1/3 fra 2007. Kvotesjokket rammet ikke bare fiskerinæringa. Det fikk følger for hele økonomien.

Så kom den globale finanskrisa rullende. Med lav torskekvote, en oppblåst banksektor og en fiskeflåte lastet med gjeld og svindyr bunkers, måtte det gå galt. På kort tid ble den islandske krona mer enn halvert i verdi. Kvotelån i sveitserfranc, yen eller euro, som for få år siden tilsvarte 50 millioner islandske kroner, steg til mer enn det dobbelte. «Den islandske økonomien er i full oppløsning. Det hele minner om et pyramidespill, der fiskekvotene har vært innsatsen», skrev Fiskeribladet Fiskaren på lederplass 10. oktober i år. Folk mister jobb og hjem. Det spøker for matforsyningen til landets befolkning. Folk hamstrer mat. Ingen tør eksportere mat til Island nå. Sentralbanken beroliger ved å bedyre om at man er i stand til å garantere for landets matimport i 8 måneder framover. Det hele er uvirkelig. Surrealistisk. Verre enn finsk fjernsynsteater på 1970-tallet. Men sagaen stopper ikke her. Neste akt handler om geopolitikk.

Havrettstraktaten av 1982 ga Island og andre kyststater suverene rettigheter til sine fiskeressurser ut til 200 mil. I tillegg har landet strenge nasjonalitetskrav på eierskap i fiskerinæringa. 7. oktober var islandske diplomater er i Moskva for å forhandle med russiske banker som vil tilby lån. «Nå spørs det om kvotene ryker utenlands», skriver redaktøren i Fiskeribladet Fiskaren 10. oktober. Hvorfor Russland? spør mange i Norge. Den islandske statsministeren svarer: «Når ingen av våre venner vil hjelpe oss, må vi finne nye venner». Det kan være forståelig at islendingene føler seg sveket av Vesten, både etter at amerikanerne la ned sin militærbase i 2006 og etter de voldsomme angrepene fra Gordon Brown da de islandske bankene falt.

Men er Russland en ny venn? Under den kalde krigen forsynte Sovjetunionen Island med olje og Island solgte fisk tilbake. I de seinere årene har russerne vist økende interesse for sagaøya. Blant annet ønsker de å bygge et stort oljeraffineri på nordvestkysten, som skal raffinere råolje og gass fra arktiske områder for videresalg til USA. Journalisten Magnus Th. Hafsteinsson, har i flere sammenhenger uttalt til norsk media at han tror russerne ønsker tettere bånd til Island for å etablere et slags brohode i Nord-Atlanteren. Han viser også til at det har oppstått et sikkerhetspolitisk vakuum i Nord-Atlanteren etter at amerikanerne forlot Keflavik i 2006. Utenriksminister Jonas Gahr Støre avviser analysen: Overfor NRK avviste han 16. oktober at russiske bankers interesse for å låne penger til Island, vil påvirke den geopolitiske situasjonen i nordområdene. «Jeg tror dette handler om mer enn å låne penger til Island», svarer Hafsteinsson til NRK.

Jeg stiller meg undrende til Støres slutning. For det første skal sentralbanksjef David Oddson ifølge Rossiskaya Gazeta i Moskva ha bekreftet at det er aktuelt å bruke islandske fiskeressurser som garanti ved et eventuelt russisk statslån. Hvis dette er tilfelle, kan det varsle en betydelig endring i den islandske selvstendighetspolitikken. Vil de geopolitiske maktforholdene i nord være upåvirket av russisk innflytelse over Islands viktigste økonomiske kapabilitet? Nordområdenes geostrategiske betydning for Russerne har økt. Ikke bare på grunn av energiressursene, men også som en følge av situasjonen ved Svartehavet. Nato-medlemskap i flere tidligere Sovjet-republikker og situasjonen i Georgia innskrenker Russlands handlingsrom og adgang til Middelhavet. Geopolitisk posisjonering i nord handler ikke bare om militær tilstedeværelse. Økonomisk og industriell tilstedeværelse, og ikke minst tilgang til naturressurser, kan være vel så viktig. Mulighetene for innflytelse er store i en stat som ligger med brukket rygg. Det kan ikke avvises at dette er et element russernes velvilje overfor Island. Norge har ikke stilt seg avvisende til å hjelpe. I 2007 ble det etabler et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid mellom Norge og Island, og regjeringen har nylig ytt lån til den islandske sentralbanken. Men burde ikke den dramatiske situasjonen i Island, kombinert med økende russisk interesse for engasjement i denne forbindelse, vekke mer engasjement hos den norske regjeringen? Dette handler om mer enn å rekke en hånd til broderfolket vest i havet.

KVOTESPEKULASJON: Det var spekulasjon med fiskekvoter som gjorde at islandske banker havnet i elitesjiktet blant verdens finansakrobater, skriver Bente Aasjord. Foto: Espen Røst
KVOTESPEKULASJON: Det var spekulasjon med fiskekvoter som gjorde at islandske banker havnet i elitesjiktet blant verdens finansakrobater, skriver Bente Aasjord. Foto: Espen Røst Vis mer
Finanskatastrofen på Island begynte med fisk
BENTE AASJORD: Skribent