GODT FORSØK: Eva Joly lå godt an i starten av valgkampen, men tapte det meste av støtten i innspurten. Foto: AFP / THOMAS COEX
GODT FORSØK: Eva Joly lå godt an i starten av valgkampen, men tapte det meste av støtten i innspurten. Foto: AFP / THOMAS COEXVis mer

Fine innblikk i Jolys usikkerhet og tvil

Men altfor vagt om hennes politiske prosjekt.

ANMELDELSE: Eva Joly tapte den franske presidentvalgkampen, men har hatt gode odds i den norske bokhøsten, der to utgivelser handler om henne. Hvis du bare skal lese en av dem i høst, må du først bestemme deg for hva du vil lese om: Mens Erik Aasheims «Eva Joly», som kom ut for et par uker siden, tar for seg store deler av den uredde forhørsdommerens liv og karriere, er Vibeke Knoop Rachlines «Evas valg» en kortere sak som først og fremst handler om vårens valgkamp.

SOM MANGEÅRIG Paris-medarbeider for Dagbladet og Aftenposten, og som medforfatter av boka «Korrupsjonsjeger: fra Grünerløkka til Palais de Justice» fra 2001 kjenner Knoop Rachline naturligvis godt til Jolys tidligere meritter også. Kanskje litt for godt, for de raske oppsummeringene av hva som har skjedd før, mangler noe av forteller-entusiasmen man finner i Aasheims bok.

Teksten blir mer levende når valgkampen kommer ordentlig i gang: Knoop Rachline følger Joly fra deres felles stamrestaurant i Paris via valgmøter og arrangementer rundt om i landet, fram til det nokså knusende valgnederlaget, alt for langt unna drømmen om tosifret oppslutning. Knoop Rachline kommer tett innpå, og boka gir fine innblikk i Jolys usikkerhet og tvil, biter av henne man ikke har sett så mye til tidligere.

JEG SAVNER EN grundigere analyse av Jolys politiske prosjekt. Det nevnes stadig at hun ble for annerledes, at hun virket for bisk, at hun ikke kunne nok om saker som ikke handlet om korrupsjon. Men kritikken fra dem som mener hun var for uklar politisk er lett å forstå når hennes overbevisninger gjenfortelles i boka, som i denne passasjen som handler om likheten mellom de grønne i Frankrike og norske sosialdemokrater: «Deres felles mål var å ramme de store internasjonale lobbyene og multinasjonale selskapene som ødelegger så mye i verden». Det blir litt for vagt, enten det er Joly eller forfatteren som må ta ansvaret for det.

Fine innblikk i Jolys usikkerhet og tvil

FOR DEM SOM LIKER språkpirk, er det en del å ta av i «Evas valg». Når Luxembourg-hagen blir beskrevet som «Paris sitt grønne smørøye», for eksempel, høres det nokså guffent ut.

Andre steder drøftes metaforene, uten at det hjelper stort: Om Jolys spesialrådgiver får vi høre at han fulgte Eva Joly fra første stund, «ikke som en skygge, for han viste seg aldri underdanig, men som en - høyre hånd». Presiseringen blir forvirrende når vi allerede på neste side leser dette: «Dagen etter hadde Eva Joly bestemt at jeg skulle få følge henne som en skygge».

Jeg tror ikke dette betyr at forfatteren ubevisst har vært underdanig underveis i arbeidet, men det betyr helt sikkert at boka hadde hatt godt av mer språklig presisjon.