PROTEST: Også norske politikere har latt seg inspirere av Brexit og Trump til å ta et oppgjør med eliten. Både innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og SV-leder Audun Lysbakken heier på opprøret fra hver sin kant. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
PROTEST: Også norske politikere har latt seg inspirere av Brexit og Trump til å ta et oppgjør med eliten. Både innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og SV-leder Audun Lysbakken heier på opprøret fra hver sin kant. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Brexit og Trumpisme på norsk

Fingeren til eliten

Kampen mot eliten er fikenbladet for politikere som selv er del av utviklingen.

Kommentar

Vi er allerede på overtid. Det burde vært avholdt en folkeavstemning i Norge i 2016 ifølge loven som sier at nordmenn flest skal vise eliten i Oslo fingeren hvert 22. år. Per Sandberg har gjort en tapper innsats helt på tampen av året, men selv med støtte fra høyre, venstre og de midt imellom, klarte han ikke å få til en EØS-avstemning før jul.

I mangel av egen avstemning har vi måttet ty til andres. De har til gjengjeld vært så formidable manifestasjoner av den uregjerlige folkeviljen at det har inspirert politikere verden over til å begynne å høre på velgerne sine igjen. I hvert fall late som.

Eller som Brexit-generalen og Trump-kompisen Nigel Farage så oppløftende twitret: Hvis dere trodde 2016 var ille, bare vent til 2017.

Når Farage sier «dere» sikter han til den rådende maktelite innen politikk, økonomi, akademia og media i USA og Europa, og med ille mener han politiske jordskjelv over hele kartet. «Eliten i Oslo», må heller ikke tas geografisk. Det er ikke så mye et sted som en uhelbredelig tilstand, slik som Washington og Brussel, som med jevne mellomrom må rystes og rokkes ved så man ikke begynner å innbille seg at det ikke er noe alternativ.

Hva alternativet er, strides det derimot om. Det er viktig å huske på når plutselig Frp, Senterpartiet og deler av venstresida slåss om å tjene på opprøret som endte i Brexit og Trump. Å kritisere eliten er enkelt. Det har populister gjort til alle tider og nå har de virkelig fått blod på tann etter at milliardæren Trump lyktes med å fremstille seg som en mann av folket fra sitt penthouse på 5th Avenue.

Sylvi Listhaugs Facebookskriver kritiserte meg her forleden for å leve innenfor Ring 1, som om det var enda verre enn 5th Avenue. Det er stort sett bare sjefen hans, Kongen og Stortinget som holder til der; selv bor jeg i en bydel med større fattigdom og lavere inntekt enn noen av dem har opplevd, og jobber i en bransje i krise, men av og til er det nok bare å befinne seg innenfor en ring i Oslo. Bedre argument fant han i hvert fall ikke.

Trumps seier i USA-valget, eller for den saks skyld den mer nærliggende Brexit-avstemningen, må forenkles ganske kraftig skal den overføres direkte til norske forhold med relativt små forskjeller, et sterkt trepartssamarbeid og en raus velferdsstat. En vesentlig forutsetning for Trumps seier er dessuten en dramatisk mistillit til offentlige institusjoner, i tillegg til historiske konfliktlinjer i befolkningen. Det samme kan sies om det britiske klassesamfunnet med økende forskjeller og velferdskutt.

I Norge har vi tvert imot en stor grad av tillit til institusjoner, til politikere og i arbeidslivet. Det er både urimelig og farlig å fremstille det annerledes, eller søke å undergrave den tilliten for å tjene på et økt konfliktnivå. På vei inn i et valgår vil retorikken uvegerlig hardne til, men hvis man ser på realitetene er de politiske forskjellene små sammenliknet med de fleste andre land. Det er bred enighet om sentrale bærebjelker som trepartssamarbeidet, handlingsregelen og velferdspolitikken, til og med når det gjelder asylpolitikk som så ofte skaper strid.

Det er likevel faretegn som nettopp de politiske jordskjelvene vi opplever nå trolig gjør lettere å håndtere, fordi den gamle 1980-tallsannheten om at det ikke er noe alternativ (kjent som TINA, there is no alternative) er begravet det siste halvåret. Sosial dumping, svart arbeid og annen arbeidslivskriminalitet; liberalisering av arbeidsmiljølover, syke anbudssystemer, fri flyt av arbeidskraft, må gripes fatt i. Økende sentralisering er på noen områder drevet av tyngdekraften, men også politikerdrevet som i omfattende reformer. Ikke minst skatt spiller en rolle i fordelingsøkonomien, eller det Frp kaller skattekonkurranse, men som i praksis er roten til mye av ondet når internasjonale selskaper ikke betaler for seg.

Kritikken av eliten er billig og enklere. Listhaug kritiserer elitefeminister, som om en kommentator i Dagsavisen har mer makt enn en mektig statsråd. Ønsket hun virkelig å forsvare folk flest måtte hun stille spørsmål ved Frp´s liberalistiske politikk, og det er straks mer krevende enn å spille forulempet.

Partene som føler seg inspirert av Trump og Brexit må ta seg bryet med å se hvilken del de selv har i utviklingen som velgerne protesterer mot.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook