MOBBING:  Saken om Odin som ble mobbet til døde utløste stort engasjement og fakkeltog i etter initiativ fra Villermo Hatland og hennes mor.
Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
MOBBING: Saken om Odin som ble mobbet til døde utløste stort engasjement og fakkeltog i etter initiativ fra Villermo Hatland og hennes mor. Foto: Jørn H Moen / DagbladetVis mer

Fingerspisser mot mobbing

De som blir mobbet trenger hjelpere som vet at de ikke alltid må bruke det tyngste verktøyet.

Kommentar

De store ordene har vært der lenge, de som sier mobbing er uakseptabelt og skal utraderes. Likevel skjer det så altfor ofte. Iblant ender det i tragedie, som da 13 år gamle Odin Andersgård tok sitt eget liv i fjor, etter at skoleledelsen som skulle hjulpet ham å få slutt på mobbingen han ble utsatt for, ikke grep sterkt nok inn.

Nå har Øystein Djupedals utvalg levert sin utredning om mobbing til Kunnskapsdepartementet, der de går inn for en sterkere anvendelse av jus i mobbesakene, og en tydeliggjøring av ansvaret til skoler og offentlige instanser. De foreslåtte endringene kan gjøre det vanskelig å slippe taket i ansvaret for fagfolk og institusjoner, som Barneombudet, og gi barn og foreldre et sted å henvende seg, der de kan kreve å få hjelp. Men troen på jussen som verktøykasse virker overdreven.

I lista over forslag til endringer av opplæringsloven skriver utvalget: «Ansvarsområdet for skolens plikt til å gripe inn i forbindelse med krenkelser presiseres, slik at det går fram av loven at plikten gjelder for alle ord og handlinger som krenker en elev».

Et problem med rettsliggjøringen er at det fører med seg en bevisbyrde. Så mye av det smertefulle som skjer, er umulig å påvise. Dytting og skjellsord kan bevitnes. Men hvordan fører du en argumentasjonsrekke mot dem som later som om de ikke hører hva du sier, eller sørger for at alle utspill på sosiale medier blir møtt med gjallende taushet? Slike taktikker er effektive som fy for den som vil ha en annen til å føle seg verdiløs, og bør reageres mot. Men det er vanskelig å argumentere juridisk, slik at det skal føre til sanksjoner mot andre, ut fra en enkeltpersons følelse av å bli krenket. Iblant gjelder det bare å få den som blir plaget unna, så fort som råd, i stedet for at han eller hun skal få belastningen ved å bevise noe som andre vil kunne trekke på skuldrene av og kalle tilfeldigheter - og som for dem som ikke opplever regelmessig forfølgelse, vil være nettopp tilfeldig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis det følger rettslige reaksjoner av «alle ord og handlinger som krenker», kan resultatet bli at også alminnelig oppvekstknuffing blir et juridisk spørsmål. Det er ikke bare bekvemt å vokse til, ikke for noen. Barndommen bringer med seg opplevelser av svik og skuffelser, av at det iblant ikke går som man vil. Den som ikke lutres gjennom noen slike prosesser, står dårlig rustet for voksenlivet. Med lovfestet nulltoleranse kan det bli vanskelig å skille mellom oppvekstens fartshumper og den varige, gjentatte hetsingen av utvalgte barn, den som setter dem utenfor fellesskapet og får dem til å føle at de aldri vil slippe inn.

Jeg var selv et av barna som ble plaget. Først da jeg gikk i fjerde klasse, ble mobbingen tatt tak i. Jeg hadde ikke fortalt om den til noen, mest fordi jeg ikke helt forsto hva som skjedde. Jeg visste ikke om noen annen hverdag og trodde det var slik verden var.

Spesielt godt husker jeg da jeg ble kastet inn i et hjørne av skolegården, der det var en dør som slo utover. Jeg ble klemt mellom veggen og døra mens guttene på den andre siden dyttet døra rytmisk mot meg, noe som slo pusten ut av meg hver gang og fikk meg til å lure om jeg ville dø. Jeg var redd og tenkte på mamma, i den fryktelige, men sikkert korte tida som gikk før det ringte inn og dyttingen stanset.

Men mest gikk ertingen ut på daglig latterliggjøring. Grunnskolen belønner barn som er runde i kantene, som sklir inn overalt. De som skiller seg ut på ulikt vis, som jeg, et intenst barn med sære interesser, kan bli fritt vilt hvis de voksne ikke passer på.

Mitt tilfelle ble oppdaget og ryddet opp i, raskt og klokt. Åpne lærere og foreldre hadde saklige samtaler i klasserommet og på tomannshånd, og plutselig var verden et bedre sted å være. De voksne var bevisste på at jeg skulle ha et liv etter oppvasken. De gjorde sitt for å minimere dramatikken, men ikke alvoret. Det gjorde det mulig for meg å bli i klassen, seinere bli venn med en av mobberne og lære at guttene den gangen først og fremst var uerfarne og umodne barn som instinktivt vendte seg mot de rareste blant dem. De var ikke bare plageånder.

Alle mobbehistorier har ulike årsaker, og krever tilpassede metoder og tiltak. I noen tilfeller kan det gå på helsa løs, og fortvilede foreldre kan låse seg i skyttergravsposisjoner for å forsvare sine barn. Da må andre instanser gå inn og sette spettet under situasjonen. Andre ganger kan det gjøre saken verre å koble inn forskjellige parter og paragrafer. Da kan et allerede utsatt barn få skylda for at andre får en skurkerolle. Eller det kan legges opp til å skape en falsk harmoni. Noen ganger bør barn som har vært plager og plaget få slippe å ha mer med hverandre å gjøre.

Når rundt 25 barn med forskjellig modenhet, gemytt og interesser klemmes inn i samme klasserom, er friksjon uunngåelig. Det lar seg ikke alltid gjøre å få alle til å være venner eller til å like hverandre. Men det er mulig å jobbe med miljøet slik at barn skjønner at den rette måten å oppføre seg mot dem de synes er merkelige eller irriterende ikke er å hetse dem, men å la dem være i fred. Men det krever skjønn og psykologisk innsikt, og bevissthet om når man skal bruke skrutrekkeren og når man skal bruke sagen i verktøykassa.

MOBBEHISTORIE:  Inger Merete Hobbelstad har selv erfaring som mobbeoffer på barneskolen.   

Foto: Agnete Brun
MOBBEHISTORIE: Inger Merete Hobbelstad har selv erfaring som mobbeoffer på barneskolen. Foto: Agnete Brun Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook