Finn fem feil

MINORITETSKVINNER: Hovedfeilen i de pågående diskusjonene om minoriteter i Norge går på at utgangspunktet alltid er problemfokusert og overser at minoritetsbefolkningen generelt er veltilpasset og at det er mange eksempler på en vellykket tilværelse for minoriteter i det norske samfunn. Det går på å ikke ville se minoriteter og kosmopolitisme som en ressurs og berikelse for dette landet. Her skal jeg peke på noen sentrale feil som gjør at diskusjonene strander.

FOR DET FØRSTE: Hvem er det som diskuterer? Tvangsekteskap, kvinneundertrykking og æresdrap er blant de mest aktuelle temaene som diskuteres. Hvem gjelder dette mest? Jo, minoritetskvinner. Men hvem er det vi møter i den offentlige debatten? Det er etnisk norske sosiologer, politikere, og alskens eksperter. «Vanlige» kvinner med minoritetsbakgrunn møter vi nesten aldri. Enkelte innvandrerkvinner og organisasjoner der disse er organisert, får ikke anledning til å komme på banen. Media har et spesielt ansvar i så måte. Det er da heller ikke nok med deltagelse på like fot: De som «eier» problemet må være hovedpremissleverandør i diskusjonens innhold og form og i diskursen generelt.

VILLE RESULTATET blitt annerledes? Ja. For løsninger som presses over hodet på en, kan ikke kalles løsninger. Slike «løsninger» gir rett og slett ikke resultater.En annen åpenbar fordel med å slippe frem dem det gjelder, er at det bidrar til å gi utfordringene et menneskelig ansikt. Solidaritet og empati utgjør de viktigste elementene i verdigrunnlaget til et godt fungerende samfunn. Solidaritet oppnås lettest når man ser et ansikt bak det som problematiseres. Å tilrettelege for minoritetskvinners deltagelse i offentlig debatt, er noe samfunnet skylder dem, og alle andre som er opptatt av et fredelig, forsonlig og solidarisk samfunnsprosjekt.

FOR DET ANDRE: Diskusjonen er dominert av generaliseringer. At Islam er kvinneundertrykkende er en av de generaliseringene vi hører oftest. Dette er både usant og uklokt. Praksisen, altså hvordan islam påvirker den enkeltes og kvinnenes liv, varierer fra land til land. For eksempel praktiseres islam helt ulikt i Tyrkia og Iran - muslimske land begge to. Forskjellene er store fra byer til landsbyer innad i samme land, fra familie til familie og til også fra individ til individ. Islams rolle i et muslimsk land kontra et europeisk land, varierer også. Noen ganger, noen steder og i noen epoker finner kvinner støtte i muslimske verdier for en styrket posisjon i familien og i samfunnet - og noen ganger kan religionen være hemmende og undertrykkende. Men at islam, per definisjon, er en kvinneundertrykkende religion er en påstand som ikke gjelder for de aller fleste av verdens fem hundre millioner muslimske kvinner.At tvangsekteskap eller vold mot kvinner som krenker familiens ære er innebygde verdier som gjelder de aller fleste i visse minoritetsgrupper, er en annen generalisering. Minoritetsungdommen er i større grad kriminelle enn den norske... Alle fattige fettere i Pakistan venter på å bli hentet til Norge... De fleste pakistanske og muslimske jenter tvangsgiftes... Det er en drøss av misforståelser og generaliseringer som får leve i den offentlige debatten.

FOR DET TREDJE: Kultur og religion blir ofte brukt som den eneste forklaringen på vold og tvang. Men vi vet jo at årsaken til vold og tvang hører mer til «ukultur» enn kultur. Gjeldende normer i en kultur og religion som gjelder for en veldefinert og begrenset gruppe kan selvsagt kritiseres, men generalisering av kulturelle normer som gjeldende for en hel etnisk eller religiøs gruppe, blir også feil.«Jeg blir flyvende forbannet hver gang jeg tenker på at når man snakker om «disse innvandrerene\' eller «muslimene\' eller «pakistanere» så snakker de om mennesker jeg har kontakt med nesten daglig som terrorister og konebankere. Man kan ikke overføre enkelthandlinger på et helt miljø.», skriver en minoritetsborger i en diskusjonsliste på nettet. «Dersom noen skulle være helt sikre på at tvang og vold har med den pakistanske kulturen å gjøre, må det være våre medborgere med pakistansk bakgrunn som selv bør dra i gang denne diskusjonen, evt. invitere andre til å delta.» skriver Arezo Naghavian til den samme diskusjonslisten.

FOR DET FJERDE: Forslag til tiltak som skal beskytte kvinner fra tvangsekteskap og andre patriarkalske innblandinger i kvinners liv er ofte enkle, kjappe, overfladiske og til dels udemokratiske. Og aller viktigst, de er ofte foreslått av etnisk norske, velmenende spesialister som er godt trent i å tenke og snakke på «ofrenes» vegne. Bjarne Håkon Hanssen har mange ganger gitt uttrykk for at han ikke liker «holdningsendring» som tiltak. Han vil ha «konkrete» tiltak, sier han. Han vil gjøre «konkrete» ting for å beskytte den stakkars minoritetskvinnen. Det er klart at lover og regler kan være riktige og forebyggende for straffbare handlinger som tvangsekteskap og vold. «Konkrete» tiltak som for eksempel lettere tilgang til og økte midler til krisesentrene er også nødvendig.Men å bryte ned strukturer der familien betyr mer enn individet, der for eksempel arrangerte ekteskap forekommer, kan ikke skje via lover og regler. Det må skje gjennom endringer av normer. Og slike endringsprosesser må enten komme som eget initiativ fra gruppene der disse normene er gjeldende i dag, eller initiativet fra andre må være klinkende overbevisende for gruppen det gjelder. Slike endringsprosesser tar tid, må ministeren skjønne, og her er det ingen vei til målet uten holdningsendringer.

FOR DET FEMTE: Det er fullt mulig å diskutere konkrete tiltak for å oppnå holdningsendringer. Her gjelder det å tilrettelegge for minoritetskvinnen som er i «målgruppen» slik at hun lærer språk, får seg utdannelse, får seg jobb, får barnehageplass når hun skal ut i jobb. Dette er hovednøklene for å styrke kvinners posisjon i forhold til undertrykkende strukturer - enten de tilhører minoritets- eller majoritetssamfunnet. Tvang, når det forekommer, forekommer oftere hos mennesker som tilhører underklassen, og utdanning og arbeid gir kvinner en sjanse til økonomisk uavhengighet til å frigjøre seg fra denne.Andre konkrete tiltak er å tilrettelegge for minoritetskvinners deltagelse i offentligheten og i det sivile samfunn, i kulturelle og politiske organisasjoner. «Man har ingen lang tradisjon i Norge for å definere kvinneundertrykkende holdninger i familie og i nærmiljø som et offentlig anliggende. Det har vært en av kvinnebevegelsens viktigste bidrag til samfunnsutviklingen at disse problemene er løftet ut av privatsfæren og gjort til et samfunnsansvar», står det i SVs program for likestilling. Kvinnebevegelsen må nå ta tak i utfordringer som en del minoritetskvinner møter; det må bli en bevegelse der majoritetskvinner går skulder-ved-skulder med minoritetskvinner - verken foran eller bak.

RETTER VI FEILENE, kan Norge gå foran med et humant, solidarisk alternativ; der majoritet og minoritet jobber for en felles og likeverdig fremtid; der problemene tas opp med genuint og solidarisk engasjement; der undertrykte kvinner er alles problem.