En institusjon: Finn Graff hjemme i arbeidsrommet på Frogner. Foto:Lars Eivind Bones
En institusjon: Finn Graff hjemme i arbeidsrommet på Frogner. Foto:Lars Eivind BonesVis mer

Finn Graff

Finn Graff er nådeløs, frekk og infam. Men å tegnes av ham er en ære

Denne uka fikk avistegner Finn Graff Den store journalistprisen.

Kommentar

Først, en scene fra «Graffs bok – En strek i tegningen» skrevet av Hallgeir Opedal og utgitt i 2008. Finn Graff og Hallgeir Opedal, som da jobbet i Dagbladet Magasinet og stadig var ute på portrettoppdrag med Graff, diskuterte et av hans mest kontroversielle verk. En tegning publisert på side 3 i Dagbladet i 2005: Carl I. Hagen som gris, i ferd med å bedekke en annen, nemlig Erna Solberg. Lars Sponheim som bonden som ordner det hele i stand. Sekvensen begynner med et spørsmål fra en overraskende bluferdig Opedal:

–Men for å forklare: Her er det bonden Sponheim som legger utstyret til Carl til rette slik at Erna …

–Ja, så det kan bli noe mellom Høyre og Frp.

–Hvem reagerte på tegningen?

–Det var kvinner. Blant annet Trine Skei Grande i Venstre.

–På vegne av Sponheim?

–Nei, hun mente det var diskriminerende overfor Erna Solberg. Jeg hater egentlig å gjøre sånt, men jeg klarte ikke å dy meg.

Der har du Finn Graff. Vi som jobber med ham i Dagbladet opplever ham som en mild mann. En som alltid er vennlig og høflig, alltid stiller opp ved behov. Selv om han nærmer seg åtti.

Finn Graff på trykk i Dagbladet er derimot noe helt annet. Hver dag på side 3. Nådeløs, frekk, infam, med presis politisk analyse og autoritetshatende strek. «Den skarpeste avistegneren i landet, fortsatt infantil, ond mot både de onde og de gode», sier Dagbladets politiske redaktør, Geir Ramnefjell. «Nådeløs og uavhengig iakttaker som skyr makten, banaliteter og maktmenneskers pompøsitet», sier sjefredaktør John Arne Markussen.

Ingen slipper unna i Graffs univers. Han er en stilsikker kunstner som går dit kunsten tar ham.

Klarer ikke å dy seg.

Og det er det som får oss til å åpne avisa og si: Ah!

Denne uka ble Finn Graff, sammen med Aftenpostens Per Egil Hegge, tildelt den store journalistprisen. Ikke for lang og tro tjeneste, selv om Graff har vært avistegner i 55 år, i Dagbladet siden 1988. Nei, det er fordi han fremdeles har brodden og evnen til å løfte enhver politisk debatt.

Juryleder Harald Stanghelle sa det presist i sin tale:

– Finn er av desse få utvalde som ser så skarpt og så klårt at han får også oss andre til å oppdaga nye sider ved ei sak, ein person eller maktas institusjonar. Han er treffsikker og nådelaus. Han gjev oss alterne tolkningar, nye utfordringar og varme portrett. Han skapar begeistring og ubehag, glede og irritasjon.

Å bli tegnet av Finn Graff på side 3 er både et stikk og en ære. Olemic Thommessen som baby, i ferd med å grave hull i eget hode med en lekegravemaskin. Sylvi Listhaug med korset rundt halsen og Facebook-sverdet hevet, Trump og Kim Jong-un i november 2017, kranglende om en pakke fyrstikker på toppen av ei tikkende bombe.

–Liker du noen politikere overhodet? spør Opedal i «Graffs bok».

–Mmm. Jo, jeg hadde en viss sympati for Jan Petersen fordi han var interessert i klassisk musikk, svarer Graff.

På typisk Graff-vis. Gratulerer med Den store journalistprisen!