TAR FEIL: Tankesmien Agenda skjønner lite av utviklingsminister Nikolai Astrups bruk av ulikhetsstatistikk. Her er han samme med næringsminister Torbjørn Røe Isaksen under presentasjon av førsteutkastet til Høyres partiprogram i 2016.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
TAR FEIL: Tankesmien Agenda skjønner lite av utviklingsminister Nikolai Astrups bruk av ulikhetsstatistikk. Her er han samme med næringsminister Torbjørn Røe Isaksen under presentasjon av førsteutkastet til Høyres partiprogram i 2016. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Ulikhetsdebatten:

Finn tre feil, Astrup

Når man først skal slå seg på brystet med fakta, bør man ta seg bryet med å finne de riktige.

Meninger

I et innlegg i Dagbladet 14. oktober anklager utviklingsminister Nikolai Astrup både opposisjonen og Tankesmien Agenda for å fortegne situasjonen rundt økonomisk ulikhet i Norge.

Men det er utviklingsministeren som «fortegner» situasjonen. Tre av påstandene hans er rett og slett feil.

1. «To av de tre mest brukte indikatorene for ulikhet, viser at forskjellene i Norge har vært mindre de siste årene sammenliknet med for 10–15 år siden».

Dette stemmer ikke, faktisk tvert imot: Offisiell statistikk viser nemlig at det stikk motsatte. Det brukte ulikhetsmålet er den såkalte Gini-koeffisienten. Når vi analyserer ulikheten basert på dette målet ser vi en klar økning både de siste 15 årene (14 prosent økning) og de siste ti (7 prosent økning). Vi ser det for så vidt også de siste fem (6 prosent økning). Også fordelingsmålene P90/P10 og S80/S20 viser den samme klare økningen. Jeg stiller meg derfor undrende til hvilken statistikk Astrup viser til.

Men la det ligge. Uansett hva tallene viser oss bør vi nemlig ikke se oss blinde på den kortsiktige utviklingen. Inntektsulikhet bør, slik de som produserer statistikken til stadighet understreker, studeres i et langsiktig perspektiv. Årsaken til det er at statistikk raskt forstyrres av enkelthendelser fra år til år.

Et eksempel på en slik forstyrrelser er skattereformer, som kan påvirke hvor mye inntekt som rapporteres til beskatning. I Norge har vi hatt flere av dem på 2000-tallet. Statistisk sentralbyrå (SSB) holder for tiden på med et interessant forskningsarbeid som vil gi oss enda mer presis kunnskap om den faktiske utviklingen på 2000-tallet, korrigert for skattetilpasningene.

Det er dessverre lite sannsynlig at dette arbeidet vil vise lavere ulikhet enn det offisiell statistikk har gitt inntrykk av. Studier viser at skattetilpasning har gjort at store verdier er blitt værende i selskaper og har gjort eierne rikere uten at det synes i statistikken. Den reelle inntektsulikheten er altså like klar og i noen tilfeller større enn den rapporterte.

2. «Også formuesfordelingen i Norge er stabil».

Igjen tar Astrup feil. En fersk SSB-analyse viser at de familiene i Norge med de største formuene har økt sin andel av totalformuen i samfunnet de siste årene. I dag eier den rikeste prosenten nordmenn en fjerdedel av all formue. Den rikeste promillen eier 14 prosent.

Formuesulikheten i Norge er høyere enn i land som Storbritannia som vi ikke akkurat tenker på som et egalitært samfunn. Når det gjelder formue er vi altså ikke lenger best i klassen. Dette er problematisk av flere grunner. Én av dem er selvsagt at økt økonomisk makt også kan føre til økt politisk makt. Eller som Stein Rokkan sa: Stemmer teller, ressurser avgjør.

3. «Fattigdom er et problem også i Norge. Men det er ikke flere nå enn før».

Dette er også feil, eller i beste fall unyansert. Målt ved EUs fattigdomsgrense (60 prosent av medianinntekt) har andelen personer i lavinntektsfamilier økt fra 9,2 prosent i 2004 til 11 prosent i 2016.

Med gode grunner er vi spesielt opptatt av barna. Totalt 101 000 barn under 18 år bodde i 2016 i en husholdning med vedvarende lavinntekt. Fra år 2000 har andelen barn som lever i lavinntektsfamilier økt fra 3 til 10,3 prosent.

Astrup skriver ikke hvilke tall han viser til som bakgrunn for påstanden, men det kan kanskje være svarene i Levekårsundersøkelsen, der man spør respondentene om de har «problemer med å få endene til å møtes». At andelen som oppgir det, faller, er bra. Vi må imidlertid ha med oss at slike målinger baseres på subjektive vurderinger og derfor ikke videre kan sies å være sammenlignbare.

Disse tallene sier heller ingenting om muligheten til å kunne delta i samfunnet etter gjeldende normer, for eksempel når det gjelder deltakelse i fritidsaktiviteter, bursdager eller ferieturer. Det er dette vi måler når vi snakker om relativ fattigdom, som er den vanlige måten å studere fattigdom på.

Astrup angriper også et utsagn fra tidligere leder i Tankesmien Agenda, Marte Gerhardsen, der hun skal ha vist til at vi innen 13 år vil ha like store forskjeller til dagens Frankrike. Her tror jeg Gerhardsen viser til en NordMod-rapport som peker på at en lignende utvikling i inntektsulikhet vi har sett i Norden siden 1990, kan gi ulikheter på linje med dagens Frankrike i 2030.

Framskrivninger er nyttige, fordi de viser oss hvordan samfunnet kan se ut dersom vi ikke tar politiske grep for å i alle fall noen av oss anser som nødvendige. Det er også av denne grunn Finansdepartementet med jevne mellomrom utarbeider perspektivmeldinger. Det betyr selvsagt ikke at framtida blir akkurat sånn. La oss i alle fall håpe det.

Jeg er glad for at Astrup understreker at regjeringens mål er et samfunn med små forskjeller og muligheter for alle, og at han anerkjenner at fattigdom er et problem også her hjemme.

Det er bare så synd at den resepten Astrup og den blåblå regjeringen foreskriver for fattigdommen, er altfor puslete. Totalt 181 millioner kroner foreslås satt av til barnefattigdom i neste års statsbudsjett. Til sammenligning koster tiltak som gratis barnehage 11,6 milliarder og en doblet barnetrygd 14 milliarder.

Det er også bra at Astrup er opptatt av at arbeidslivet er en viktig nøkkel i arbeidet mot økt ulikhet. Problemet er bare at de hopper bukk over den forskningen de ikke liker. IMF har for eksempel vist at dereguleringer av arbeidsmarkedet korrelerer med høyere ulikhet. En annen studie viser at nedgang i organisasjonsgrad ser ut til å være en hovedfaktor for at de som er helt i lønnstoppen får stadig høyere lønninger.

Og hva gjør regjeringen? De øker adgangen til å ansette folk midlertidig, kutter i fagforeningsfradraget og har aktivt anerkjent det uorganiserte arbeidslivet. Dette på tross av økende bekymring rundt det faktum at organisasjonsgraden i Norge er fallende.

Dessuten handler ulikhet om mer enn fattigdom. Det hjelper mindre at regjeringen diskuterer økonomisk ulikhet i økende grad, når de politiske virkemidlene som foreslås ikke innrettes mot å redusere de økende forskjellene. Snarere er man mest fokusert på tiltak mot fattigdom og de mest sårbare i samfunnet.

Men et slik ensidig fokus overser reelle økonomiske og politiske interessekonflikter. Selvfølgelig skal man løfte de nederst på stigen opp, men man må samtidig ha fokus på hvordan de rike kommer til toppen av stigen til å begynne med. Man bremser ikke en fremtidig stadig skjevere ulikhet i formue med bedre lærerutdanning.

Det betyr ikke at bedre lærerutdanning ikke er bra. Det er bare ikke nok. Regjeringen forsterker også problemet ytterligere ved stadige kutt i skattene til de som har mest fra før.

Astrup mener opposisjonen fremstiller den økonomiske ulikheten i Norge som om vi skulle vært et utviklingsland. Det er stråmannsargumentasjon. Norges ulikhetsproblem er et av verdens likeste land. Jeg har ikke hørt noen påstå noe annet.

Det betyr også selvsagt at ulikhetene er større i de fleste andre land. Spesielt ille står det til i mange av de landene Astrup besøker. Sammenligner vi oss med mange av disse kommer vi langt bedre ut på alle indikatorer over levekår. Sånn er det på de fleste områder. Vi er også for eksempel et av verdens rikeste land. Jeg tror ikke Astrup av den grunn mener vi skal slutte å bry oss om hvordan vi skaffer oss inntekter av den grunn.

Vi har i Norge vært flinke til å bygge et samfunn med viktige mekanismer som begrenser ulikheten. Men ulikhetene har likevel økt. Vi trenger med andre ord mer rettferdig politikk i fremtiden, ikke mindre.