Finner frelse i synden

Per Olov Enquist søker svar på de siste, store spørsmål.

FORLØSNINGEN: Den aldrende Per Olov Enquist vender hjem til Västerbotten og finner frelsen. Her fotografert på hans hytte i Värmland. FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN/ DAGBLADET
FORLØSNINGEN: Den aldrende Per Olov Enquist vender hjem til Västerbotten og finner frelsen. Her fotografert på hans hytte i Värmland. FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN/ DAGBLADETVis mer

ANMELDELSE: «Og han skjønte det nå, for første gang, det han før hadde ant: det var dette som egentlig var livets mening. Han hadde kommet gjennom. Det var dette som var livet.»

Budskapet i «Lignelsesboken», der den aldrende Per Olov Enquist fortsetter utforskningen av sitt liv, er altså at veien til frelse går gjennom synden.  

Eller seksualiteten slik den eksplisitt skildres i «Lignelsen om kvinnen på det kvistfrie furugulvet», en høysang om ynglingens møte med den eldre, ukjente kvinnen i Larssonsgården, en søndag ettermiddag i juli 1949 mens fluene surret i vinduet.  

«Lignelsesboken» er også en beretning om det usigelige: Når forfatteren endelig får tilsendt farens notatbok med brente kjærlighetsdikt, reddet som ut av skjærsilden, mangler ni sider. Ni lignelser og ni utrevne blad i livets bok.    

Västerbotten
Enquists nye roman kan leses som en fortsettelse av «Et annet liv», forfatterens selvransakende, dypt oppriktige fortelling om de årene da han som alkoholavhengig forsøkte å drikke seg i hjel. Vi møter velkjente navn fra tidligere bøker, navn som Nicanor og onkel Aron, han som hogg seg gjennom isen og druknet seg med en sekk poteter på ryggen.  

Igjen omtaler Enquist seg selv i tredje person, igjen er stilen en merkelig samklang av bibelsk høyprosa og västerbottensk dialekt. Bodil Engen har på finurlig vis klart å videreformidle denne arkaiske klangen av Enquist, dels ved å gjengi forfatteren ordrett (eljest, illsnedu, navlestrypt, tokig), dels ved bruk av halvt glemte norske ord som syndeangst, benevne).  

Finner frelse i synden

Per Olov Enquist trodde lenge at det ikke var mulig for ham å skrive en roman om kjærlighetens natur, for der kan man ikke krype unna. I den historiske romanen var det så mye lettere å gjemme seg selv. Han noterer i året 1986, da han var «fastklistret på et fluepapir i spritsumpen»: «Jeg har skrevet i to måneder, det er blitt til sammen fem sider, 31 linjer på hver side, 1650 anslag, kanskje klarer jeg ti sider før årtusenskiftet (...)».  

En metaroman
Skal det gå med Enquist som den fordrukne Sibelius, som aldri klarte å fullføre sin åttende symfoni? Skal alt ende som partitur over et bortkastet liv? Det begynner virkelig å haste, etter to alvorlige mageblødninger, tre hjerteoperasjoner og to skilsmisser. Og hva hadde det da vært? «En haug bøker og skuespill. Og han selv som en etterlatt ormeham. Var det bokhaugen som var livet?» Slik blir «Lignelsesboken» også en metaroman, en roman om kunsten å skrive en roman.

Forløsningen skjer når dikteren i året 2011 finner til bake til den pietistiske hjembygda Hjoggböle i Västerbotten, til den troende moren, den tidlig bortrevne faren, den uspilte fiolinen, korsreven, katten som sto opp fra de døde og Siklund- gutten som ble tokig, og som i året 1974 hadde forsøkt å gjenfrelse forfatteren som hadde studert seg bort fra barnetroen. Så var det tilfellet med den nedbrutte tremenningen, hun som hadde vært «tjoret til Kristus, men gått i sirkler med lysten som dragkraft» og blitt sinnssyk. «Hadde hun preget hans syn på døden, diktningen og lysten? Og kvinnen? »    

Men hvorfor hadde han hemmeligholdt kvinnen på det kvistfrie furugulvet? Hun som er kjærlighetens forløser og diktningens utløser. «Denne Innbilningskraften! Denne kjempemuskelen» som kanskje var større enn troens mirakel, selv om alle som hadde kommet gjennom fornektet det?  

Den nye virkeligheten
«Barnet — nå syttiseks år gammelt — grep umiddelbart fatt i denne nye virkeligheten. Det var om denne — ikke sirupsklissete — kjærligheten han skulle skrive.»
 

De to første kapitlene av «Lignelsesboken» kan framstå som gåtefulle og vanskelig tilgjengelige. Mange må nok lese de første sidene flere ganger, og ofte bla fram og tilbake, for å bli kjent med Enquists univers. Etterhvert tar fortellingen en mer episk form, med hendelsene på furugulvet som høydepunkt og klimaks; alt vart og vakkert skildret, fullstendig fritt for sentimentalitet. For når scenen er på grensen til det pinlige, kommer det fluksens et befriende bibelvers fra ynglingen som utjevner det høye og det lave i både ord og handling.  

To utveier
Angående Sveriges for tiden mest omtalte furugulv, det kvistfrie i Larssonsgården. Er samleiet mellom den 15 årige gutten fra Hjoggböle og den 36 år eldre Ellen fra Södertälje, som han angivelig møter to ganger seinere, en fortelling fra virkeligheten, eller en lignelse? Jeg trodde lenge at kvistfrie furugulv bare fans i Himmelen, som roser uten torner. Bare Enquist vet svaret.  

Den 79 år gamle Per Olov Enquist er i dag anerkjent som Sveriges største nålevende forfatter, oversatt til mer enn 30 språk. Han har skrevet fremragende skuespill og filmmanus, og med romaner som «Musikantenes uttog», Kaptein Nomes bibliotek» og «Livlegens besøk» er han også blitt en folkekjær forfatter i Norge. «Lignelsboken» er en stor, mangfoldig og kraftfull roman, skrevet med ømhet, vemod og stille humor av en klok, gammel dikter som ennå søker svar på ubesvarte spørsmål i livet.