NYSKREVNE LÅTER: Finn Kalvik har vært i studio med nyskrevne låter, og gir av seg sjøl i tekstene. Men musikalsk er albumet uspennende, mener vår anmelder. Foto: Morten Krogvold
NYSKREVNE LÅTER: Finn Kalvik har vært i studio med nyskrevne låter, og gir av seg sjøl i tekstene. Men musikalsk er albumet uspennende, mener vår anmelder. Foto: Morten KrogvoldVis mer

Anmeldelse: Finn Kalvik - «Ingen vei hjem»

Finner ikke seg sjøl

Traust platecomeback fra Finn Kalvik.

ALBUM: Søndag fyller Finn Kalvik 70 år, og han feirer 50 år som artist. Det hadde vært hyggelig å kunne gratulere med et strålende, nytt album, hans første nyskrevne på over ti år, men det ville vært en kraftig overdrivelse.

Traust

Når «Ingen vei hjem» har gått noen runder blir det mer og mer tydelig at han, etter så mange års albumpause, hadde trengt en god produsent som ledet ham på rett vei. I stedet har han valgt å produsere sjøl, med Sindre Hotvedt som co-produsent. Resultatet er et traust album som kunne vært spilt inn for ti eller tjue år siden.

Ingen vei hjem

Finn Kalvik

3 1 6
Plateselskap:

Daworks / Cameloso AS

«Dette var tynne saker, Finn.»
Se alle anmeldelser

Det er litt pussig. Han som er produsert av så forskjellige størrelser som ABBAs Benny Andersson,, Håkon Graf, Øystein Sunde og selveste ECM-sjefen Manfred Eicher vil heller «finne seg sjæl» - når det han hadde trengt var en type som Rick Rubin (som revitaliserte Johnny Cash) bak spakene.

Nytt materiale

Finn Kalvik singeldebuterte med Finne meg sjæl» i 1969, og albumdebuterte med «Tusenfryd og grå hverdag» to år seinere. Siden har han vært der, til og fra.

70-tallet var utvilsomt hans beste tiår, med «Nøkkelen ligger under matta» (1974), co-produsert med jazzmusikeren Arild Andersen, som en personlig favoritt.

Nyinnspillinger

Som mange andre har han spilt inn sine gamle sanger på nytt på sine eldre dager, men denne gangen har han skrevet nytt materiale. Helt på tampen har han «sneket inn» et André Bjerke-dikt, «Den unge døde». Kalvik har vært en god ambassadør for ham og dikterkollega Inger Hagerup.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tekstmessig er det mye fint her. Og - han er opptatt av at tida er gått. I «Frostbiff» heter det: «Jeg æ'kke lenger midt i livet / høsten min er her / Helt umulig å beskrive / hvor jævla kjipt det er».I «Livet går sin gang» synger han «Livet er et rotterace, og toget mitt er gått».

Det er derfor et trist album, dette, og sjøl om Kalvik virkelig gir av seg sjøl skulle jeg ønske at han gjennom kombinasjonen tekst og musikk hadde truffet meg hardere, både i hjertet og aller helst i mellomgulvet. Musikalsk blir det i stedet «fislete» og altfor strømlinjeformet. Han engasjerer ikke.

Ensomheten

Best funker den oppsummerende «Hubbles teleskop»: «Står for det jeg sier / og lever til jeg dør». Han fortsetter reisen i samme stil i «Ingenting varer evig», men musikalsk er det albumets dårligste spor.

Ensomheten tynger i hemingwayske «Klokkene ringer for deg» og «Kyss med smak av tårer»: «Jeg drømte om et bedre liv / og elskov som ikke sårer».

Det er likevel ikke for seint å finne veien hjem. Tør vi håpe på et forsøk til, og helst før du blir 80?