KLANGBUNN: Hvem skulle trodd at Aps landsmøte i 2011 kunne bli god litteratur? Foto: Morten Holm / NTB SCANPIX.
KLANGBUNN: Hvem skulle trodd at Aps landsmøte i 2011 kunne bli god litteratur? Foto: Morten Holm / NTB SCANPIX.Vis mer

Finner meningen med livet under Ap-møte om EUs postdirektiv

Noen ting er det bare Vigdis Hjorth som klarer.

ANMELDELSE: Hva har EUs tredje postdirektiv og Aps landsmøte felles med Søren Kierkegaard og en kommunikasjonsrådgiver i dyp eksistensiell krise?

Den forbindelsen er det muligens bare Vigdis Hjorth som kan få seg til å dikte frem. I en eksistenstung bok som på forbløffende vis klarer å forene den utskjelte politiske romanen med den nokså forslitte eksistenstunge jeg-romanen.    

«Hei Rolf. gidder ikke mer, tar båten og seiler bort på ubestemt tid, kommer kanskje tilbake til landet, ikke til Kraft-Kom, gir opp kommunikasjonsrådgivergreia, skulle aldri begynt, fortell den fleksible bollemuskompanjongen vår at jeg synes det lukter fitte av alt hun produserer, har slettet alt på maskinen så den er klar for neste uheldige mann. Dag» 

Bollemuskompanjong Det er innholdet i brevet som kommunikasjonsrådgiveren Dag etterlater sin kollega, da han rømmer fra jobb, barn og ekskone - og seiler mot Frankrike. Der blir han funnet noen dager senere. Død. Antagelig for egen hånd. Den siste saken han holdt på med var en jobb for de postansattes organisasjon Postcom. De trengte kommunikasjonsekspertise for å presse Arbeiderpartiet til å motsette seg Eus nye postdirektiv, som vil privatisere posttjenesten.   

Jeg-fortelleren i boka er identisk med Bollemuskompanjongen til Dag. Sammen med Rolf startet de tre et kommunikasjonsrådgiverselskap noen år tidligere. Det gikk ikke helt som de trodde, og nå har den 35 år gamle fortelleren mistet grepet om tilværelsen.

Hun er med andre ord i samme situasjon som mange av Vigdis Hjorths tidligere kvinneskikkelser. Men her er det ikke kjærlighetssorg eller alkohol som fører henne til randen. Det er en dyp eksistensiell krise — i Kierkegaardsk forstand.

Kierkegaardske vendinger Boka åpner med et sitat av ham — der forøvrig tittelen er hentet fra. Og uten at det er påtrengende er språket gjennomsyret av Kierkegaardske vendinger.  

Det er få som kan formulere en kvinne-på-randen så godt som Hjorth. I denne boka riktignok uten den farseaktig desperasjon hun vanligvis fremstiller. Snarere noe søvngjengeraktig: Hovedpersonen holder kjæresten Stein på en armlengdes avstand, er helt uengasjert når de ligger sammen.

Hun forundres over søsteren Margrete som dagen etter en spontanabort er mest opptatt av om moren burde få ny vekkerklokke — slik at moren kan våkne for å få med seg episodene av «Hotell Cæsar»:

«Så lenge det er liv er det håp, sa Margrete, om hva da? Liv?» 

Menneskets ubotelige ensomhet Det handler om enkeltmenneskets ubotelige ensomhet og de forgjeves forsøkene på å lage mening i en verden som egentlig er uten mening. Vi skal jo alle dø. For kommunikasjonsrådgiveren avsløres tomheten først og fremst i språket. Hun overtar Dags jobb for post.com, der hun skal lære de fortvilte postbudene - som er i ferd med å miste jobbene sine - om hvordan formulere seg proft. Hun leser deres hjelpeløse tekster, som er helt ubrukelige som avisinnlegg.

Men hun våkner. Tekstene er ekte — «inderlige» i Kierkegaards forstand. Og hun vegrer seg mot å tre over dem et journalistisk språk «som flater ut fjellet og slukker ilden.»  

Ikke veldig originalt med andre ord — det moderne karrieremenneskets falskhet satt opp mot grasrotas autentisitet. Rikfolk mot fattigfolk. Men skrevet med Hjorths språk så blir det godt.

Hva er ekte? Hva er ekte? heter det blant annet, når hun harselerer over vestkantfolks selvfornøyde riktighet — forøvrig et yndet tema hos Hjorth.

Her vist gjennom Margrete som bare serverer ekte og kortreist økologisk mat — og ferierer i Kragerø for der er det ekte. Men når går noe fra å være ekte til mindre ekte og falskt?, undrer jeg-fortelleren:

«Hadde ekthet med alder å gjøre, så alt gammelt var ekte, men alt nytt kunne ikke være uekte av den grunn? Kjøpesenteret like reelt og ekte som seg selv som kjøpesenter som gamle kirker, eller? Hurtigruta var ekte, fordi ruten var gammel, men skipene var jo nye...»  

God-banal Det er en underlig roman dette. Banal på sin måte og nokså grå — uten den ironien og de mange farseaktige episodene Hjorth er så god til.

Finner meningen med livet under Ap-møte om EUs postdirektiv

Jeg-personen finner tilslutt en slags livsmening i en triviell kampsak som spørsmålet om å innføre konkurranse på brevpost under 50 gram. Hun finner en mening i det fellesskap en kamp kan gi.   

Nettopp det er det sympatiske med denne boka. Og kanskje også det originale.

Hjorth løfter frem politikken, ikke den internasjonale storpolitikken, men den grå kommunepolitikken — og viser hvor eksistenseilt viktig den kan være.

I en roman der de tilsynelatende enkleste formuleringer bærer en Hjorthsk dobbelthet og dybde i seg: 

«Jeg skulle til å si at alle mennesker er øyer. Så kom jeg på at det er omvendt, at det heter 'no man is an island'.»