SE TRAILEREN: Humorserie om to viserektorer som begge sikler på samme rektorstilling. Video: HBO Vis mer

Finner på ugagn så slem at det er umulig å heie på drittsekkene

Forferdelige mennesker er en av de beste kildene til stor humor. Men ikke i «Vice Pricipals».

ANMELDELSE: Ingen skal anklage Danny McBride for å være feig. Det er få komikere som er så lite redd for å være usympatisk som ham. Hans Kenny Powers fra «Eastbound & Down» hadde vel knapt et eneste forsonende trekk, og viserektor Neal Gamby i HBOs nye humorserie har også en personlighet selv en mor vil slite med å elske.

Vice Principals

3 1 6
18. juli
Beskrivelse:

Humorserie om to viserektorer som begge sikler på samme rektorstilling.

Kanal:

HBO Nordic

Se alle anmeldelser

Wannabe-alfahanner

Da den høyt elskede rektoren (Bill Murray i en gjesterolle) førtidspensjonerer seg starter de to moralsk forkvaklede viserektorene (McBride og Walton Goggins fra «Justified» og «The Hateful Eight») en hanekamp om å bli hans arvtager. I stedet blir en overkvalifisert, farget kvinne satt inn som sjefen deres, noe som til ingens overraskelse faller de to misogyne wannabe-alfahannene tungt for brystet. Og siden min fiendes fiende er min venn og alt det der, bestemmer de seg for midlertidig å slå seg sammen for å skvise henne ut av stillingen begge mener er deres fødselsrett.

Menneskelige bunnivåer

Forferdelige mennesker er en av de beste kildene til stor humor (hallo, David Brent), og småkonger i mellomlederposisjoner har nærmest blitt en egen undersjanger av situasjonskomedien. McBride har uten tvil både tryne og gemytt til djervt å utforske nye menneskelige bunnivåer, men dette er en humordisiplin som er langt vanskeligere å balansere enn det kan se ut som. Det er ikke tilstrekkelig å bare lire av seg noen kreative fornærmelser mot det mest uskyldige offeret man kan finne så lenge karakterene er inkonsekvente, plottet er utydelig, motivasjonene grumsete, grunnidéen forslitt, idétilfanget glissent, manuset slapt og regissøren (Jody Hill, også en av skaperne av «Eastbound & Down») ikke har kontroll på tonen i sin egen serie.

En sprikende affære

«Eastbound & Down» var også en sprikende affære – og når McBride spesialiserer seg på såpass endimensjonale karakterer som han gjør er risikoen alltid til stede for at det blir monotont – men den serien hadde i det minste et klokkeklart grunnpremiss, gode enkeltidéer og ikke minst en glitrende observert og gjenkjennelig hovedperson. Her er alt så mye mer vassent, og i den grad det ligger en gjenkjennelig arketype i viserektorer med clip-on-slips og markeringsbehov har den observasjonen kanskje begrenset gjenkjennelsesfaktor for oss som ikke har gått på amerikansk high school.

Så blir det heller som det så ofte blir med rølpe-serier som dette: I mangel av kvassere premiss, idéer og karakterer, må «Vice Principals» kompensere med å skru alt opp til maks, inkludert hovedpersonenes ufordragelighet og all dritten de gjør mot rektor. Allerede i episode to finner de på ugagn så over-the-top og slem at det ikke bare er umulig å sympatisere videre og heie på drittsekkene, men i det hele tatt å bry seg.

«Vice Principals» kompenserer med å skru alt opp til maks, inkludert hovedpersonenes ufordragelighet og all dritten de gjør mot rektor.
«Vice Principals» kompenserer med å skru alt opp til maks, inkludert hovedpersonenes ufordragelighet og all dritten de gjør mot rektor. Vis mer