Finnes bokhandleren fra Kabul?

BOKHANDLEREN: En forstår ikke betydningen av at Shah Mohammad Rais nå har fått tilbakekalt sitt turistvisum og karakteren av UDI-direktør Trygve Nordbys svar på min artikkel «Nasjonens sjel på spill», uten å se det i et større perspektiv. Forholdet mellom bokhandleren og Norge har gjennomgått tre korte faser, og han har i hver av dem blitt tildelt, uten å ha bedt om det, tre ulike roller: I 2002 ble boka om denne til da ukjente mannen og hans families innerste hemmeligheter folkelesning i Norge. På grunn av bokas spesielle form ble bokhandleren en litterær figur samtidig som han ga grunnlag for illusjonen om fortellingens sannhet.

Høsten 2003 kom bokhandleren fra Kabul til Norge, og idet han landet på Gardermoen trådte han og hans familie så å si fysisk ut av bokas univers. De opphørte å være fiksjonsfigurer, og truet dermed ikke bare boka, men fiksjonen om at den var sann. Omtrent i det øyeblikk at sannhetsvitnet insisterte på at fortellingen inneholdt mange feil og at forfatteren og forlaget hadde utnyttet hans gjestfrihet og legitimitet, ble han søkt latterliggjort og stilt i forlegenhet. De autoritære grepene var klassiske, men kombinasjonen original: orientalistisk arroganse («Komiske Ali» som betegnelse) og godhetsmakt.

SÅ, HØSTEN 2005 var bokhandleren på nytt på vei til Norge. Han ville hit for å prøve sin sak i det norske rettssystemet og gjøre undersøkelser til sin egen bok. Da trakk UDI plutselig turistvisumet tilbake. De trodde ikke på ham, og sa at han ville hit for å søke asyl. Bokhandleren skrev så en artikkel i Aftenposten om at han var misforstått og feilsitert. UDI overså disse argumentene, og vurderte ikke å vurdere saken på nytt. For øvrig - offentlig taushet. Rett før jul skriver Shah Mohammad Rais en ny artikkel, nå i Dagbladet, hvor han antydet at forlag og forfatter har arbeidet for å hindre ham i å komme hit, og han fastholder at tilbakekallingen av visumet var skjedd på et feil faktagrunnlag. Igjen - ingen reaksjon fra UDI på hans konkrete begrunnelser. Etter at en hel nasjon har slukt en historie om hans familie han hevder er usann, stenges han nå ute fra Norge for godt, han er ikke simpelthen persona non grata; han er ingen, fordi det han faktisk skriver, er som luft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

UBEHAGELIGE konklusjoner er uunngåelige: Kafkas liv i det tsjekkiske byråkrati må ha vært enkelt i forhold til bokhandlerens møte med norske virkelighetsforståelser. Denne historien vil på grunn av dens idéhistorisk skjellsettende betydning undergrave nasjonens tro på seg selv og sin egen humanitet i det lange løp. Derfor skrev jeg «Nasjonens sjel på spill».

Trygve Nordbys kommentar har overskriften «UDI, bokhandleren og Tvedt». Den viser altså til bokhandleren, men artikkelen er skrevet som om han og hans argumenter ikke eksisterer. Selvsagt viser han sympati med bokhandlerens ønske om å komme til Norge (noe annet ville være oppsiktsvekkende), men når Nordby sier at Rais vil hit for å «forsvare seg», er dette feil: Bokhandleren vil til Norge for på klassisk liberalt vis å gjøre undersøkelser til egen bok og for å reise sak mot framstillingen av ham selv. Det er nettopp derfor bokhandlerens relasjon til Norge er så interessant. Han bryter ut av offerrollens nord-sør sjabloner, og kan slik, dersom han får lov til å komme hit som turist, kanskje bidra til nasjonens dannelse i globaliseringsepoken.

NORDBY HAR skrevet et innlegg som foregir å dreie seg om bokhandleren, men er skrevet som om bokhandlerens argumenter aldri er blitt framsatt og på en måte hvor jeg blir hovedpersonen. Bokhandleren eksisterer ikke som tenkende individ, med muligheter for å bli misforstått, med muligheter for å stå bak uklare uttalelser. Han fratas sin historie, og Nordby kan simpelthen overse ham. For hvordan kan en ellers forklare at det ikke ett sted i hans innlegg avspeiles at bokhandleren har hatt to innlegg i Aftenposten og Dagbladet om sin sak, hvor han bl.a. skriver at påstanden om at han ville til Norge for å søke asyl var basert på feilsitering (dette skjer, må Nordby vite), at han hadde vært på over 20 forretningsreiser i Europa uten å hoppe av, at han har vært her før og reist hjem, at han hadde bestilt returbillett hjem fra Norge da visumet ble tilbakekalt, at han vil underskrive en egen erklæring hvor han lover å ikke søke asyl, osv. Nordby skriver som om bokhandleren aldri har skrevet.

Hadde jeg vært bokhandleren hadde jeg i det øyeblikk innholdet i UDI-direktørens innlegg gikk opp for meg, gått bort til speilet, ropt høyt for å høre min stemme og spurt de nærmeste: finnes jeg? Og, hvis jeg finnes og det er sant at jeg har sendt artikler til norske aviser, finnes Norge?