Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Finnes der haab, doktor?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MUSIKK: En bekymringsdebatt om klassisk musikk har gått i Aftenposten denne uka, utløst av Knut Olav Åmås\' artikkel «Fortidsmusikk uten fremtid?». Debatten føyer seg inn i en trendy, internasjonal forståelse av at den klassiske musikken står foran en snarlig død, men gjør den? Er nødvendigvis pasienten syk selv om den engelske musikkritikeren Norman Lebrecht ynder å skrive ut dødsattest?

DET SUMMER ET SYT gjennom deler av det klassiske musikkmiljøet: Kjernepublikummet er kremasjonsklart og erstattes ikke. Konsertformen er rigid, usexy og ungdomsfiendtlig. CD-salget synker og de få, multinasjonale plateselskapsgigantene skjærer ned på antall klassisk-utgivelser. Det finnes knapt platebutikker med anstendig klassisk-utvalg (Oslo har to, ikke én, slik Åmås skrev) og musikksjangeren er marginalisert i mediene. Situasjonen er mollstemt inntil det uutholdelige, finnes der haab, doktor?

JA! FØRST OG FREMST fordi det aldri har vært bedre å være klassisk-fan enn i 2006. Har du radio, TV, DVD-spiller og internettilgang, står hele det klassiske koldtbordet dekket 24/7, og det har aldri vært billigere å forsyne seg med CD per postordre eller nedlastbare mp3-filer. For dem som ønsker mer, finnes det dedikerte radio- og TV-kanaler.At EMI & co gjør færre innspillinger, betyr først og fremst at vi får færre nye Beethoven-sykluser og favorittoperaer på CD. Hva så? Vi har allerede mer av standardrepertoaret enn vi trenger. Mindre, uavhengige selskaper spiller inn masse nytt repertoar, på CD/DVD lever klassisk musikk som aldri før.

DET ER IKKE den klassiske musikken som dødsraller, men plate- og konsertindustrien rundt den som sliter med å tilpasse seg en ny virkelighet. En god start ville være å slutte å sammenlikne salgstall og profitt med tilsvarende for rock/pop; en god fortsettelse å akseptere at kjernepublikumet er eldre enn rockens. Samt slutte å syte om hvor trist og leit alt ble da Beethoven fikk konkurranse av jazzen, rocken og all den andre musikken som dukket opp på 1900-tallet. Når det handler om å tilpasse seg en ny virkelighet, er syt sjelden den beste metoden.