VELVÆRESTATER: Det finnes en sterk og dyp kulturell struktur – en nordisk humanisme – som har bidratt betydelig til et opphav av nordiske velværestater. Det er en levende og dynamisk arv som gjør den nordiske modellen tilpasningsdyktig i møte med mangfoldige utfordringer, skriver Nina Witoszek. Foto: Mimsy Møller / Samfoto
VELVÆRESTATER: Det finnes en sterk og dyp kulturell struktur – en nordisk humanisme – som har bidratt betydelig til et opphav av nordiske velværestater. Det er en levende og dynamisk arv som gjør den nordiske modellen tilpasningsdyktig i møte med mangfoldige utfordringer, skriver Nina Witoszek. Foto: Mimsy Møller / SamfotoVis mer

Nasjonale dyder:

Finnes det en nordisk humanisme?

Å bade i nasjonale dyder er farlig og patetisk. En risikerer å havne i tankesett av typen: «Vi er her for å hjelpe de andre. Gudene vet hvorfor de andre er.»

Meninger

Jeg vil begynne med å peke på to selvfølgeligheter: 1) Alle nasjoner dyrker en eller annen form for løgn eller hykleri; dydige stater er like sjeldne som banantrær på Svalbard. 2) De fleste land har et oppblåst selvbilde og drømmer om at andre land skal bli som dem.

Amerikanere har oppnådd den største suksess i hykleri-bransjen: de har spesialisert seg i å effektivt spre den amerikanske drømmen gjennom Hollywood filmer om superhelter som redder verden, mens de bak kulissene har støttet blodige diktatorer og bidratt til kaos i mange land.

President Putin er ikke i stand til å reparere Russland, og vil derfor at Europa skal bli som Russland: jo mer korrupt, delt, autoritært og oligarkisk jo bedre for Russlands interesser.

I Norge tenker de fleste norske politikere, sivilsamfunnsorganisasjoner og befolkningen generelt, at alle land i prinsippet kunne bli vellykket som Norge hvis de bare sluttet å krige og dyrket fred, fornuft og friluftsliv.

Å bade i nasjonale dyder er farlig og patetisk. En risikerer å havne i tankesett av typen: «Vi er her for å hjelpe de andre. Gudene vet hvorfor de andre er.» Når dette er sagt, om jeg måtte velge mitt foretrukne nasjonale hykleri kombinert med sivilisatorisk misjon ville det være den nordiske utgaven. Jeg ville velge Nordens mytologier til tross for Terje Tvedt’s dekonstruksjoner av norsk kosmopolitisk narsissisme (Norske tenkemåter) eller Kaj Skagen’s klagesang over de positivistiske og teknokratiske byråkratene som i dag ødelegger Norges sjel (Norge vårt Norge).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grunnen er enkel: I et forskningsprosjekt med amerikanske evolusjonære biologer som har vært en del av UiO:Nordens satsing, har vi konkludert at det finnes en sterk og dyp kulturell struktur – en nordisk humanisme – som har bidratt betydelig til et opphav av nordiske velværestater. Denne humanismen er ikke en behagelig mental duppeditt for å massere den nordiske sjelen; den er en levende og dynamisk arv som gjør den nordiske modellen tilpasningsdyktig i møte med mangfoldige utfordringer.

I det evolusjonære perspektivet er evnen til humanisme – forstått i et nøtteskall som et verdenssyn hvor altruisme og samarbeidsvilje overskygger egoisme – ikke en ren kulturell konstruksjon. Denne evnen kan påvirkes av særegne normer og oppdragelse, men i kjernen er humanismen et universelt potensial, og ligger latent i menneskets natur.

Videre, påstår evolusjonære tenkere som David Sloan Wilson, er kulturelle samarbeid og altruisme avgjørende for menneskelig overlevelse og oppblomstring på jorda. Wilson, som skal være gjest på Litteraturhuset mandag, skriver: «Ja, egoisme slår ut altruisme innad i grupper. Men altruistiske grupper slår kompetitive, egoistiske grupper», (D.S. Wilson og E. Wilson, 2008). Ut fra dette ståsted er de nordiske land eksempler på det som vi kaller samarbeidets konkurransefortrinn.

De beviser at samarbeid og konkurranse – ved riktig blandingsforhold og gift med humanistiske verdier – nytter i det lange løp og øker innbyggeres velferd.

I kontrast til hva man sier om pengers og makts (og dumhets) diktat i nasjoners fall eller vekst, viser kulturen seg å være en mer avgjørende evolusjonær kraft enn vi tror. Det er tilstrekkelig bevis på at kulturelle grunnfortellinger i skandinaviske land (formidlet av skole, familie, media, og litteratur) konsekvent har replisert det altruistisk-kooperative idealet. Det ble framhevet av den sterke, kristne opplysning på 18. hundretallet og preket av nasjonale barder og helter, fra Wergeland, Bjørnson, Nansen, Lagerlöf, Geijer, Grundtvig, til Dag Hammerskjöld, for å nevne noen.

Hans Nielsen Hauges «venner» var en liten gruppe religiøse dissidenter som gjennomførte et dristig kulturelt eksperiment: Deres dypt personlige, puritanske kristendom påvirket frigjøring av grasrota gjennom utdanning, og filantropiske samarbeidsmodeller i næringsliv, styrt av reglen «tjen hva du kan, spar alt du kan, gi alt du kan».

I Danmark skapte den mektige Grundtvigianske tradisjon en tolerant og pragmatisk Lutheranisme som har hvilt på uavhengig intellektuell søken, sosial frigjøring og rettferdighet.

I Sverige har folkhemmet – et av de mest vellykkede mobiliserende begreper i den europeiske velferdsstatens historie – stått i sentrum av Selma Lagerlöfs prekursorisk Hem och stat-tale på Stemmerettskongressen i Stockholm i 1915. Slående nok, istedenfor partisk og selvisk frigjøringsfeminisme, valgte Lagerlöf kjønnenes samarbeid for samfunnets vel, når hun argumenterte for kvinners frigjøring og stemmerett. I hennes tale var staten ikke en byråkratisk maskin. Tvert imot, var den folkets hjem – og dermed trengte den kvinner – spesialister på altruisme og hjemskapning!

Riktig nok lever vi i dag i den post-utopiske, kyniske fornuftens tidsalder, der humanisme og altruisme er blitt suspekte. Både i media og akademia har det blitt fasjonabelt og profitabelt å avdekke menneskelig godhet som et dekke for lumske baktanker og selviske planer.

Det er ikke så lenge siden Georg Johansen skrev «Det er blitt pinlig å være norsk». Denne typen selvpisking er kreativ men ikke særlig motiverende. Den store norske historikeren, Francis Sejersted, har derimot fanget essensen av nordisk humanisme når han skrevet hvordan nordiske konservative regjeringer i 1930-åra ikke falt for den totalitære fristelsen på tross av at de fleste land på den tiden romantiserte Hitlers og Mussolinis «makt er rett»-visjon.

Dagens utfordringer for det humanistiske prosjektet er mangfoldige – fra klima og flyktningkriser, digitalisering av arbeidsmarkedet, til dominans av neoliberale tankemønstre som kontaminerer våre kommunikasjonsformer, utdanning, media, og en rovdyraktig, konkurransepreget identitet.

Er vår skjebne en grådig konkurransestat, som den danske politologen Ove Kaj Pedersen påstår? Bare hvis vi velger bort den humanisme som har skapt oss. Det er minst tre grunner til at dens verdier er viktig i dag. Den første er evolusjonær: humanismen øker menneskeartens velstand og tilpasningsevne. Den andre er moralsk: den siviliserer kapitalisme og stimulerer tillit i politikk. Den tredje, mest viktige, er at en sterk humanisme skaper en motgift mot autoritære fristelser.