Finnes det et opprørsk Norge?

I Norge foretrekker man å være «heftig og begeistret», ikke «heftig og forbannet.»

I DET BERØMTE essayet «Norsk utakt», tegnet den tyske forfatteren og eksperten på norsk sjelsliv Hans Magnus Enzensberger et ironisk, men sympatisk bilde av det særnorske. «Norge er Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig framtidslaboratorium,» var hans konklusjon. Essayet, skrevet i 1984, er et sjeldent tilfelle av et nesten clairvoyant innsikt i Norges vesen. I 2006 er Norge fremdeles et land hvor bygd utfordrer by, Norge utfordrer Europa og folk flest lager matpakke for å ta med på arbeidet. Og et land hvor politikk og økonomi inngår i et gigantisk terapeutisk prosjekt, finansiert av oljepenger, med hensikten «å helbrede befolkningens identitetsmessige hypokondri» (cf. Thomas Hylland Eriksen). Diagnosen er kanskje litt urettferdig. Norge som fremtidslaboratorium legemliggjør hele verdens drømmer: om frihet, likestilling, velferd, sosial trygghet og fredsmessianisme. Det som er fascinerende er at prototypen på et av de mest radikale samfunnseksperimenter var først drøftet i teateret. Så tidlig som 1879 skriver en norsk forfatter et drama hvor hovedkarakteren, Nora, smeller døren i ansiktet på sin hyklerske mann og forlater familien for å søke selvrealisering. Hvor forsinket deler av Europa har vær i forhold til denne lykkemodellen er best illustrert av en oppsetning av Ibsens stykke i Napoli på 1980-tallet: her ble løsrivelsesscenen hvor Nora går hilst av publikum med råtne egg og tomater.

«ET DUKKEHJEM» dreide seg om et litterært opprør som forutså Norges fremtid. Hvor opprørsk er Norge i dag? Bortsett fra en sporadisk streik eller sint utveksling av meninger i aviser, er norske borgere en forholdsvis snill og lovlydig stamme. Det har forbauset meg mange ganger at ingen demonstrerer mot pengemangel i helsevesenet eller mot absurd lave lærerlønninger i et land som drukner i penger. Det mest magiske bilde av «Happy Norway» i det 21. århundret viser et kor av eldre karer som står på stranden med vinterhavet stormende mot seg og synger sentimentale sanger om sitt hjemland. De bryr seg verken om vinden eller snøen som fyker rundt dem, eller den isende kulden. De synger med rim i øyebrynene og med snørret hengende i heroiske istapper fra nesen. Publikum gjennomskylles av langvarig kollektiv katarsis: de ler og feller patriotiske tårer - ellers en sjeldenhet i vår kyniske tid. Mennene fra Berlevåg kjæler med den norske sjelen gjennom å forsikre publikum om at vanlige mennesker er vidunderlige, utkanttilværelsen kul og livet herlig, selv om man er over 60 eller ute av arbeidslivet. Og så synger man som i koret på Titanic - for hva kan man ellers gjøre?

JO, MAN KAN OPPRØRES. Jeg snakker om en ekstraordinær folkeakjson mot Jens Stoltenbergs regjering, organisert av Vadsøs beboere i 2001. Opprøret var en imponerende folkemobilisering av rundt 5000 mennesker i nord mot et byråkratisert, sentralisert og avhumanisert demokrati. Begivenheten var uten presedens i Norges historie i femdobbel forstand. For første gang var den tradisjonelle bastionen i Arbeidepartiet i åpent opprør mot sin regjering. For det andre var opprøret en massiv demonstrasjon av samfunnsmisnøye i en del av Norge som, objektivt sett, «har det bra» eller bedre enn resten av landet. For det tredje var det den første internettrevolt i Norges utkant: en massiv mobilisering gjennom internett og mobiltelefoner. For det fjerde, var dens ledere ikke redd for å «danse» for media: «Jeg veit kva folk i media vil ha, korleis ein skal bruke alle moglege kanalar» sa en av lederne, Torill Olsen. For det femte var opprøret iscenesatt av fire velutdannede kvinner.

DE HILSTE statsministeren med et dramatisk fakkeltog og fikk 1200 mennesker til å møte ham i fotbalhallen. De protesterte mot rasering av arbeidsplasser og en fantasiløs, teknokratisk modernisering, styrt av politikere som var anklaget for å være «markedskreftenes marionetter.» «Vi blir utsatt for en \'drittsekkpolitikk\', med mangel på omsorg, likebehandling og solidaritet», var hovedkritikken. Det mest frapperende var at, på tross av sin historiske karakter, var folkeaksjonen neppe registrert i nasjonale media, for ikke å nevne av Norges historikere og antropologer. Overskrifter i hovedstadens aviser dagen etterpå dreide seg om sexskandaler i Fremskrittpartiet. Det var merkelig. For her hadde vi et klassisk tilfelle av Norge som fremtidslaboratorium - et opprør som var en del av en gryende, internasjonal, antiglobalistisk folkebevegelse. Naomi Klein kalte den «Reclaiming the commons:» et forsøk på å gjenvinne lokal kultur og natur gjennom sivil ulydighet. Det som skjedde i Nord-Norge avspeilet lignende protester i Seattle eller Porto Allegre - aksjoner som kommer til å spille en stadig viktigere rolle i den avhumaniserte verden. De er del av den transasjonale revolusjon av sårbare, marginaliserte grupper, som føler seg stadig mer truet av markedskrefter, sentrumsdiktatur eller en usikker framtid.

SPØRSMÅLET ER: Hvor lenge kan man holde opp en slik protest i Norge? Opprøret spredte seg til Nordland og døde ut etter en kort oppflamming i Bodø. Det er mangfoldige årsaker til dens tidlige begravelse. Kanskje det var umulig å fortsette uten å forvandle bevegelsen til et politisk parti. Kanskje var det menneskets uutholdelige latskap. Eller mangel av klar visjon og program. Eller - og her gjetter jeg - Norge har kommet til et stadium hvor man foretrekker et bilde av seg selv som dreier seg om «Heftig og begeistret» heller enn «Heftig og forbannet?» At det finnes en norsk ekvivalent av The American Dream : En Norwegian Dream som driver utpressing av hele nasjonen og forlanger suksess fremfor sutring og klaging? En av kritikerne av Finnmarksopprøret oppsummerte det i brutale termer: «Når det gjelder trålerne Finnmark mister til kapitalister på Vestlandet og Møre og Romsdal, som i motsetning til Finnmarkingene ser på fiske som business og ikke som livstil... Finnmarkingene syter som kjerringer i stedet for å slåss som menn mot Mørerederne.»

DET ER HELT mulig at Norge foretrekker en gruppe lykkelige karer som synger på stranden i minus 40 og er fornøyd med livet, enn en gruppe ulykkelige finnmarkinger som kjefter på statsministeren. Jeg vil likevel påstå at den utmattede motstanden i Finnmark ikke behøver å bety at neoliberale høvdinger og forvirrede politikere kan slappe av. Kanskje er den norske fremtiden ikke skissert i Berlevåg, men i Vadsø? Og kanskje handler denne fremtiden ikke om et snilt, patriotisk mannskor som synger på Titanic: den tilhører en ny generasjon av sinte Noraer som vil bo hvor de bor. Dette er under betingelse at Norge fremdeles er fremtidslaboratorium. Hvis det har blitt som andre land, så flytter jentene til byen for å drikke caffelatte, få seg jobb og ha det koselig. Nina Witoszek holder foredrag om politisk opprør som teater på Lillehammer kunstmuseum idag kl. 15.00.