JUBILEUM: 7. februar er det 200 år siden Charles Dickens ble født i Portsea i Hampshire.
JUBILEUM: 7. februar er det 200 år siden Charles Dickens ble født i Portsea i Hampshire.Vis mer

Finnes det fortsatt slike som Charles Dickens?

Britenes største romanforfatter skal feires hele året til ende.

«Hva slags bøker ville Charles Dickens skrevet i dag?» Dette er tittelen på ett av de utallige arrangementene som står på programmet når britene skal feire en av sine største litterære favoritter — Charles Dickens.

7. februar er det 200 år siden Dickens ble født i Portsea i Hampshire, der han vokste opp.

Han levde et hektisk liv, flyttet stadig omkring, reiste mye, utga rundt 30 000 sider fordelt på rundt 20 romaner, minst 10 sakprosabøker og diverse reportasje og journalistikk, fikk ti barn med sin kone Catherine som han giftet seg med i 1836 og skilte seg fra 22 år seinere, drev en hektisk foredragsvirksomhet ved siden av forfatterskapet og døde i 1870, 58 år gammel.

Mellom 1897 og 2012 er det lagd i alt 324 korte og lange filmer bygd på hans verk. Flere film- og TV-festivaler blir arrangert i forbindelse med jubileet. Bøkene hans blir stadig referert til, og navnet hans er blitt et adjektiv som signaliserer så vel en historisk epoke som en måte å beskrive verden på.

Hans bøker er tidsbundne og tidløse, underholdende og dypsindige. Han er blitt kritisert for å være løs i komposisjonen av romaner, men desto mer frodig i skildringen av episoder og enkeltmennesker. Mange regner ham for å være den mest oppfinnsomme forvalteren av det engelske språket siden William Shakespeare, blant dem professor Harold Bloom, som i sin bok «Vestens litterære kanon» hevder at ingen av romanforfatterne på 1800-tallet, inkludert de store russerne og franskmennene, overgår Dickens. Han er med andre ord vel verdt en skål på en av de mange London-pubene som også knyttes til hans fortellinger.

Siden Dickens tid har mange romaner rent ut i det store, litterære verdenshavet, og mange forsøk på å fornye romankunsten har rent ut i sanden. Hva ville Dickens skrevet i dag? spør de jubilerende britene, et spørsmål som allerede røper at de savner ham.

Det nevnte seminaret begynner i neste uke, og åtte av dagens forfattere er invitert til å svare på spørsmål som: Hva kan dagens forfattere fortsatt lære av hem? Hvilke forventninger har lesere av skjønnlitteratur på grunn av ham? Hva ville han skrevet — og hva ville han skrevet om — dersom han hadde levd i dag?

Noen har jo faktisk lært av ham. En britisk forfatter som A.S. Byatt er et opplagt tilfelle, og ikke minst de beste av dagens kriminalforfattere i England og USA. Amerikanere som John Barth, Thomas Pynchon, Don De Lillo og Tom Wolfe har mye stilistisk felles med Dickens.

I tillegg nevner professor Tor Rem i et etterord til Dickens siste, fullførte roman «Vår felles venn», et navn som Salman Rushdie. Han påpeker dessuten at det ville være vanskelig å tenke seg Harry Potter-serien uten Charles Dickens.

MENNESKEMYLDER: Omslaget til en dansk utgave av Dickens understreker det store persongalleriet som befolker fortellingene til Charles Dickens.
MENNESKEMYLDER: Omslaget til en dansk utgave av Dickens understreker det store persongalleriet som befolker fortellingene til Charles Dickens. Vis mer

Hva med Norge? Rem skriver: «Kanskje er det på tide at også vi nordmenn gjenoppdager disse forfatternes forbilde? I forhold til en norsk etterkrigslitteratur som har vært preget av klarhet, knapphet og stringens, burde en nyutgivelse av Dickens? romaner i det minste kunne representere et friskt pust — kanskje til og med en virvelvind.»

Hva kan de lære av Dickens? Er det i det hele tatt mulig, eller ønskelig i 2012 å skrive fortellinger på den måten Dickens gjorde det? Kan man tilegne seg «Dickens enestående evne til å forføre», som Henning Hagerup uttrykker det i et forord til romanen «Store forventninger» i Den norske bokklubbens verdensbibliotek.

Her står også John Irvings fabelaktige essay «Romanens konge», der han innleder med å bekjenne at «Store forventninger» var «den første romanen jeg leste som fikk meg til å ønske at jeg selv hadde skrevet den; det var den romanen som ga meg lyst til å skrive romaner, og nærmere bestemt til å gripe en leser slik jeg selv var blitt grepet av den». Irving bejubler boka for å ha den mest fullkomne intrige av samtlige engelskspråklige romaner, en bok som snakker til følelsene, ikke intellektet, og som aldri «lar seg avlede av sitt forsett om å røre leseren til latter og gråt».

La oss minne om at Harold Bloom, som innlemmer sin favoritt, romanen «Bleak House» i sin kresne, vestlige kanon, skriver at han får lyst til å gråte hver gang den kvinnelige hovedpersonen gråter, og som han understreker: «...jeg tror ikke at jeg er blitt sentimental». Det er rett og slett slik, skriver Bloom, at «leseren er nødt til å identifisere seg med henne eller simpelthen la være å lese boken på den gammeldagse måten, som er den eneste lesemåte som er verdt noe.» Altså lese sakte og med innlevelse, nyte hver setning og la seg suge inn i den stemningen Dickens innbyr til med sine uforlignelige virkemidler.

Romanene til Charles Dickens har visse fellestrekk, men er også svært forskjellige, både i tema, tone og tendens. De myldrer av mennesker, hele 13 000 personer skal være nevnt i bøkene. Debutverket «Pickwick-klubben» regnes for å være hans humoristiske mesterverk, romaner som «Oliver Twist» og «Nicholas Nickleby» som krass samfunnskritikk, «David Copperfield» er den mest selvbiografiske romanen, «A Christmas Carol» den ultimate julefortelling (som dessuten inspirerte Carl Barks til å skape Onkel Skrue), mens seinere romaner som «Bleak House», «Store forventninger», «To byer» og «Vår felles venn» er de mest fullendte verkene. Dickens døde midt i arbeidet med «Mysteriet om Edwin Drood», en mordgåte som aldri er blitt oppklart, til tross for mange teorier og iherdige forsøk fra kriminalister. Dickens var for øvrig også en pionér når det gjaldt å innlemme kriminalgåter og politioppklaring i sine romaner, ikke minst i «Bleak House».

Charles Dickens var noe så sjeldent som en samfunnsrefser og en stor stilist i samme skikkelse. Han var en politisk radikaler med som aldri unnlot å skildre overgrep, maktmisbruk, byråkrati og økonomisk undertrykkelse. Samtidig tar han et tydelig parti for taperen, samfunnets hjelpeløse ofre, de fattige, fengslede og mishandlede. Spesielt skildrer han barns ulykke og møte med livets brutalitet med høy grad av forståelse og medlidenhet. Men hans gravalvor blir aldri større enn at det ikke også er plass for humor — og omvendt. Få diktere har hatt et skarpere blikk for menneskenes ufrivillige humor enn Dickens.

Litteraturviteren Gerhard Grans siste bok besto av en serie Charles Dickens-forelesninger, både muntlige og fulle av kjærlighet til kunsten å lese. «Det første som slaar oss hos Dickens,» skriver Gran. «— er hans øine, hans fabelaktige syn.» Man skal ikke ha lest lenge i en Dickens-roman, før man oppdager at man fylles av skarpe, detaljrike bilder av landskap, rom, menneskemengder, Gran framhever hvordan alt trer tydelig fram, for eksempel interiøret i de mange skjenkesteder som blir skildret. «Overalt er Dickens øine på ferde,» skriver Gran, og minner om at hos Dickens har «hver kro sit ansigt». Den som leser Dickens reisebrev eller hans reportasjer fra hver eneste avkrok av storbyen London, vet hvordan han har oppøvd denne evnen. Han hadde vært på stedene, møtt menneskene, studert dem i fengsler og rettssaler, klubber og middagsselskaper — før han har hentet dem fram når han trengte dem i en intrige.

Så hva kan man lære av Dickens? Først og fremst å overholde forfatterens viktigste bud: Du skal la være å kjede leseren din. Som det står i innkallingen til seminaret om hva Dickens ville skrevet i dag: «Dickens var en forfatter som brøt reglene for en smakfull komposisjon. Han frydet seg over karikaturer og overdrivelser; han jaktet i språket etter absurde uttrykk og klisjeer med gjenklang, han elsket det groteske. Er disse stilistiske frihetene fortsatt tilgjengelige for dagens forfattere? Han var også en satiriker som var sikker på at han kjente forskjellen på godt og ondt. Kan dagens forfattere hengi seg til den samme moralske overbevisningen? Ønsker vi fortsatt at romanforfattere skal ta på seg en slik oppgave? Er det i det hele tatt mulig å gjøre det?»

Vi sender spørsmålet videre til Den norske forfatterforeningen og ønsker velkommen til Dickens-året 2012.