PORTRETTERT: Britenes Dronning Elizabeth studerer et nytt maleri av seg selv, som ble avduket i oktober i fjor, av kunstneren Henry Ward.<div>Foto: NTB SCANPIX</div>
PORTRETTERT: Britenes Dronning Elizabeth studerer et nytt maleri av seg selv, som ble avduket i oktober i fjor, av kunstneren Henry Ward.
Foto: NTB SCANPIX
Vis mer

Finnes det noe gjemt bak det kongelige sløret, eller er det sløret i seg selv som er interessant?

Kongebiografens dilemma.

Kommentar

Jane Ridley, professor i moderne historie ved University of Buckingham i England, var nylig på Norgesbesøk for å fortelle om sine biografier over tre britiske monarker – dronning Victoria, hennes sønn Edward VII («Bertie») og hans sønn igjen, George V. Disse tre ble nøkkelpersoner i den gradvise omdefineringen av monarkiet fra å være en mektig, handlende institusjon, til å bli en symboltung, tom figur med en ny type makt. Ridley benevner denne prosessen som en overgang fra «hard power» til «soft power».

Samtidig med at den britiske kongefamilien gjerne ble framstilt som perfekte familier, i idealiserte portretter av hjemlige idyller, ble deres privatliv intenst beskyttet. Mellom de kongeliges offentlige gjøremål og det de foretar seg på kammerset, henger det et tett slør. Deres «soft power» forutsetter en slags magi, siden den ikke lar seg begrunne rasjonelt eller gjennom utøvelse av vold. Denne magien er – som alle illusjoner – en skjør balanse, og hvis dagslyset slippes inn bak forhenget, risikerer magien å fordufte. Det moderne monarkiet må bruke krefter på å opprettholde avstanden, under trusler fra sultne medier og aggressive republikanere. Ridley anskueliggjør dette strevet ved å vise til at nåværende dronning Elizabeth II aldri har gitt noe intervju til pressen. Aldri.

Ridley møtte sin norske professorkollega Tore Rem til samtale om utfordringer for kongebiografer. Rem – kjent for sin omfattende Bjørneboe-biografi og boka om Hamsuns samrøre med nazismen – arbeider med en biografi over den forrige kongen her til lands, Olav V, forøvrig dronning Victorias oldebarn. Det blir en «uautorisert biografi», altså ikke noen offisiell framstilling. Rem har likefullt tilgang til slottets arkiver, og finner der både «altfor mye og altfor lite» stoff. De har uendeligheter av artikler om alt Olav foretok seg i det offentlige – alle hans reiser og møter med folk – men nesten ingenting om private forhold. Brevene han skrev til datteren i Brasil, ble som kjent brent.

Både Jo Benkow og Lars Roar Langslet skrev hyllende biografier om Olav. Disse bøkene var nesten parodiske i sin uforbeholdne beundring og sitt aktivistiske vedlikehold av myten om folkekongen. Det er liten grunn til å tro at Rem vil gå i deres fotspor. Men heller ikke det motsatte: Selv om det finnes noen vage rykter om et slags privatliv for enkemannen i Drammensveien 1, er det neppe saftige avsløringer Rem vil gi oss. Håpet er at han vil fordype seg i analyser av de kongelige mytene, den myke makten kongehuset utøver, og dets rolle som totem i kulturen. Om han ikke finner ut hva som skjuler seg bak sløret, kan han iallfall beskrive slørets mønster.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook